Viser arkivet for stikkord ukensbitt

Krukkebarn neste?

ukensbitt 


Mitt første møte med proffe betlere var da jeg ble stanset av en jente som så ut som allverdens sorger hadde rammet henne. Hun ga meg en lapp der det sto: «Mor suk Far fensel» Jeg skjønte ikke hva hun mente før hun gned pekefinger og tommel mot hverandre.

 


Rusmisbrukerne våre har jeg hatt noen kroner til så sant jeg har hatt noen småspenn i lomma. Og en gang da jeg bare hadde sedler, men den morgenfriske drankeren i Birkelunden gikk på kiosken og vekslet for meg. Men de er våre egne folk. Noen er gamle kjente, og det kunne like gjerne vært meg som hadde havnet utpå

Men disse proffe betlerne har jeg ingen sans for overhodet. Disse ekle kjerringene med foldede hender og hundeøyne møtes med null sympati.

Men jeg lurer på åssen de klarer å se så innihelvete stusselige ut – de er jo ikke narkomane en gang. Men de ser altså ut som krøplinger. Jeg er sikker på at de klarer å rette opp ryggen så snart de er inne i Hiacen som er stjært på Kampen og fått nye skilter et sted i Øst-Europa.

Og det slo meg her om dagen at det eneste som mangler nå er krukkebarn. Ungene er jo allerede på plass som tiggere i gatene mens bakmennene deler ut roder og inkasserer fortjenesten.

Og jeg håper ikke noen plasserer unger i krukker et sted i Romania for at sympatien skal vekkes hos skandinaver med spenn i lomma. Men jeg frykter at det kan være det neste «salgframstøtet» til disse samvittighetsløse jævlene av noen bakmenn.

Hva skjer på Th. Kittelsens plass?

Av: mhf

For noen uker siden lyste Friluftsetaten ut leiemuligheter for området mellom ”Eventyrbrua” og Nybrua; Theodor Kittelsens plass. To golf or not to golf, is that really the question?


For noen uker siden lyste Friluftsetaten ut leiemuligheter for området mellom ”Eventyrbrua” og Nybrua; Theodor Kittelsens plass. (Les mer her)

Området er nokså belastet, kan man si. Det er mye omsetning av narkotika i området og strekningen langs Akerselva på nedre Grünerløkka er ikke stedet hvor mors beste barn samles. 

For en del år siden hadde vi disse Oslo-indre-øst-midlene, som ble fordelt litt i hytt og vær, men de aller fleste kronene ble svært smart utnyttet. (Jada, vi innrømmer det glatt: BITT søkte også, men fikk avslag, men da var våre ambisjoner og naive pågangsmot på et annet nivå enn i dag, så egentlig er vi i dag ikke SÅ lei oss for at vi fikk avslag.) Jeg har et spørsmål til bydels-administrasjonen: Hvor mye penger – totalt – fikk egentlig minigolf-gjengen for å bygge opp minigolfbana på Th. Kittelsens plass? Hvor mange hundre tusen snakker vi om, i indre-øst-bevilgninger, frivillighetsmidler, ekstrabevilgninger etc? En halv million? En hel million? Enda mer?

Christiania Minigolfclub har vært på plassen i snart 10 år og de er flinke, ingen tvil om det, de er utrolig flinke til å få med seg beslutningstakerne i bydelen. I protokollen fra BU-møtet i mai (se referat fra bydelsutvalget sak nr 40/08 – helt til slutt i referatet) skriver til og med partiet Rødt: Oslo kommune ved Friluftsetaten har kunngjøring i hovedstadsavisene om utlysning av ny utleie av Theodor Kittelsens plass. I dag er det Christiania Minigolfclub som leier plassen. Dette har de gjort i nesten 10 år. Bydelsutvalget i bydel Grünerløkka går inn for at leieforholdet med Christiania minigolf forlenges med 5 nye år. Minigolfen er et godt sosialt tiltak som mange av bydelens innbyggere har stor glede av. Det ville være synd om et slikt tilbud skulle forsvinne fra området.” 

Og i pur glede over dette fine forslaget, følger FrP opp med:  

”Tilleggforslag fra F: Bydelsutvalget vil også understreke at minigolfen på Theodor Kittelsens plass ble etablert med investeringsmidler fra Handlingsprogram Oslo Indre Øst (HOIØ), og ber Friluftsetaten legge vekt på dette når ny leiekontrakt skal inngås.” 

Her har vi altså en tverrpolitisk enighet over hele linja (Høyre og Venstre kan synes litt mer nyanserte, om man skal tolke referatet) om at minigolf er oppbyggelig og et riktig tiltak for å styrke nedre Grünerløkka. Noe man altså har hatt suksess med i 10 år (hæ?). I følge Rødt er dette et godt sosialt tiltak som mange av bydelens innbyggere har glede av og at det vil være synd om tilbudet forsvinner. Mener de virkelig det? På meg virker brosjyren deres rettet mot turister? (Se brosjyren her 

Jeg har spilt minigolf to-tre ganger (men er nok egentlig best på NRKs nettbaserte versjon…) og både jeg og resten av familien synes det er fornøyelig tidsfordriv. Men er det virkelig dette som skal få sving på Nedre Grünerløkka igjen? Schous-kvartalet holder på å bygges opp like ved siden av, burde vi ikke tenke litt mer offensivt i å få med noe som inkluderer dette kulturkomplekset OG alle gruppene i befolkningen vår? Er kvinner, minoritetsgrupper og andre godt nok representert på minigolfbanen? Det må da finnes andre og bedre alternativer for et slikt flott område? Kjør debatt! 

Et lettlurt fjols

  ukensbitt


Det er meg det. En enkel tekstmelding er nok til å få meg til å invitere til spam.

 


Jeg fikk en sms der det sto: «Vi har feil i din epost adresse (sic), og ber deg sende denne til oss. Send kodeord EPOST + din e-post til 05050. Hilsen Netcom.»

Og jeg hadde vel ingen motforestillinger mot det, jeg er tross alt kunde der, og betaler dem månedlig mellom 1300 og 1700 kroner for leverte tjenester. Klart de skal kunne sende meg e-post hvis det er noe de vil meg.

Jeg skjønte at jeg hadde gått på limpinnen bare noen minutter etter, da jeg fikk en sms der det sto: «Takk for svar. Sjekk mailen din ved første anledning og bli med i konkurransen om å vinne en reise eller iPhone 3G. Hilsen Netcom.» (forbløffende korrekt skrevet)

Og så jeg, mitt naive nek, som trodde det var en god grunn til at de vil ha min e-postadresse, på trynet igjen. Nå kom det altså en e-post fra NetCom med en eller annen jævla konkurranse av den sorten jeg hater intenst. Nå gidder jeg ikke å sjekke denne, men det er vanligvis noe ordentlig møkkadritt. Som jeg ikke har bedt om å få. Og til alt forbanna overmål – det står: «Nå har du masse spennende i vente. Vi sender med jevne mellomrom nyttig informasjon, konkurranser og uslåelige tilbud som du bør få med deg.» Hva hvis jeg vil slippe å få dem med meg?

Det dumper et og annet nyhetsbrev inn til meg, og de kommer fordi jeg en gang har krysset av for «Ja takk, jeg vil abonnere på nyhetsbrev», og ikke fordi avsenderen har bedt meg sende rett e-postadresse.

Det er en lenke der jeg kan avbestille nyhetsbrev fra NetCom, men da ville jeg jo føle meg uhøflig. Jeg har jo selv gitt dem min adresse. Riktignok på et litt misforstått grunnlag.

Merker den som spam, jeg, så slipper jeg å få flere fjollete konkurranser i innboksen.

Kjære Olafur

Av: Gunnar Mo

ukensbitt«Kjære Olafur» av Gunnar Mo er en satirisk kommentar til debatten omkring flerkulturelle borettslag spesielt, og den norske borettslagskulturen generelt. I et brev til sin bror forteller islendingen Grim om sitt møte med oppgangens innvånere.

 


Kjære Olafur!

 

Hei hei, bror. Takk for sist, og takk for værballene du sendte meg. De kom virkelig til nytte.

Nå er jeg vel installert her i blokka. De bekymringene jeg hadde før jeg dro viste seg å være grunnløse. Det har ikke bydd på problemer av noen slag å bli akseptert som en deltaker i det norske fellesskapet. Jeg har fulgt dine råd, og de har hjulpet meg akkurat som du sa.

I går ble jeg konfirmert. Jeg deltok i noe som nordmennene kaller «borettslagsmøte». Det var virkelig morsomt. Det minnet meg mye om noen av de festene vi hadde i Reykjavik før i tiden. Jeg garanterer deg, Olafur, dette var virkelig noe å skrive hjem om.

Jeg skal forsøke å gjenfortelle denne begivenheten så godt jeg kan.

Et borettslagsmøte er en form for fest hvor beboerne kommer sammen for å løse en del av problemene som kan oppstå, samt for å presentere seg selv og hva som rører seg i deres indre. De har presidenter og sekretærer og sakslister, så det kan kanskje sammenlignes med det vi kaller grasrotpolitikk.

Det første vi skulle diskutere var noe så alvorlig som religion.

Klagen kom fra de pakistanske hinduene i fjerde. De mente at de muslimske pakistanerne i femte brøt ordensreglene ved at familiens bestefar, som en gang hadde vært utroper i en minaret, til en stadighet måtte ut på verandaen for å utøve sin gamle profesjon. Hinduene så på dette som en ren provokasjon mot deres egen religion, og de greide i den samme klagen å nevne en del drapshistorier fra den pakistanske borgerkrigen eller hva det var.

Muslimene kunne på sin side bare beklage bestefarens opptreden med at han var gammel, men de gjorde oppmerksom på at de senest den samme natten hadde hørt sang fra Olsens leilighet i første.

Olsen spratt opp fra plassen sin. Han er en utålmodig mann som ville at møtet skulle inn i sine vante former så fort som mulig. Han mente at disse helvetes hedningene som ikke trodde på gud engang, måtte forstå forskjellen på en liten fest, og den satanismen bestefar bedrev. Olsen hadde vært full, mens bestefar hadde vært edru. Dersom de ikke forsto denne elementære forskjellen, kunne de pelle seg hjem til bushen.

Hinduene var enige.

Da muslimene forklarte at deres religion forbød dem å drikke, reiste Yvonne Wang i tredje seg. Hun rettet på skjørtet og sa at hun mente det var fint at folk ikke drakk. Hun kunne fortelle at hun i sitt arbeide som kosmetikkselger på home­partys ofte traff mennesker som var ulykkelige på grunn av alkohol. Stygge ble de også.

Olsen mente at dette var sludder. Riktignok hadde han aldri vært så veldig pen, men drammene hadde i alle fall ikke gjort ham styggere. Dessuten mente han at folk som ikke drakk var noen snobber som følte seg bedre enn andre.

Yvonne Wang kunne fortelle at hun hadde mottatt noen nye kremer som kunne fikse Olsens pløsete ansikt på noen få dager.

Olsen avslo, og muslimene ble pålagt å passe bedre på sin bestefar.

Neste sak skulle dreie seg om kultur. Nærmere bestemt musikk.

En kinesisk familie som pussig nok også het Wang, hadde kommet i den uheldige situasjon at de hadde skolemusikanter både i leiligheten over seg og i leiligheten under seg. De kom nå med en forsiktig anmodning om at barna kanskje kunne øve til samme fastsatte tid. De mente at seks timer trompetspill om dagen ble kraftig kost selv for avbalanserte asiater, og at tre timer med stereotrompet ville være å foretrekke.

Yvonne Wang var nesten aldri hjemme så hun mente at barna måtte få utfolde seg. Hun mente videre at musikk og glede hadde en positiv effekt på linjene i ansiktet.

Familien Wang (kineserne) smilte, og så enige og slitne ut.

Muslimene i femte mente det var rimelig at siden de hadde fått forbud mot sitar- og tablasøving, måtte vi også forby trompetene i andre og fjerde etasje. Særlig når det var innlysende at hinduene i fjerde drev med dette bare for å terrorisere muslimene.

Olsen spratt opp og forklarte at det i dette tilfellet dreide seg om hornmusikk. Han mente øyensynlig at det var en god nok forklaring. «Vi snakker om hornmusikk nå,» sa han og satte seg igjen.

Blokkas tyngste, Jeremiasen i andre, reiste seg møysommelig og fortalte oss langsomt og grundig at prosedyrene på dette området var helt klare. Husdyr og levende musikk måtte man ha konsesjon for å drive med her i garden. Han fortsatte med at konsesjon var gitt til Jensen i andre for at sønnen skulle komme i form til 17. mai (nasjonaldagen), og at det sikkert ville gå i orden for hinduene i fjerde også. Han mente videre at det var naturlig at trompetspillingen i fjerde opphørte frem til konsesjon ble gitt.

En bekymret summing jagde gjennom forsamlingen.

En polakk som bodde i samme etasje som meg og hinduene, bøyde seg forsiktig mot meg og betrodde meg at de hadde tatt hinduene i ulovlig trompetspilling, og at de nå lurte på om de kunne få dem kastet ut.

Hinduene unnskyldte seg og sa at de ikke ante noe om denne konsesjonen, og at de tok det for gitt at de kunne spille så lenge Jensen kunne spille. De lovet å gi sønnen spilleforbud.

Kineserne nikket og var fornøyde.

Olsen reiste seg og lurte på om det var meningen at gutten skulle gå i 17. mai-toget.

Linda Swenson, en jente som bor sammen med to barn oppe i femte, mente at Olsen var en rasist og at denne forsamlingen ikke hadde noe å gjøre med om gutten skulle gå i 17. mai-toget eller ikke.

Yvonne Wang reiste seg og sa at man skulle være litt forsiktig med å bruke ordet rasist. Hun hadde selvfølgelig ikke noe imot at de «mørke» barna gikk i toget, men hun kunne forstå at de eldre som var med og kjempet mot tyskerne under krigen kunne føle seg støtt.

Hun mente at av hensyn til de gamle, kunne de «mørke» forsøke å gjøre seg litt lysere. De kunne for eksempel forsøke noen av de nye kremene hun hadde fått tak i.

Hun påsto at de var de samme som Michael Jackson brukte, og at det var mange negre som brukte dem.

Linda Swenson stønnet demonstrativt. Polakken Slumbacz bøyde seg mot meg igjen og fortalte at nå var det like før den første kilevinken hang, han lurte videre på om jeg var interessert i å dele en flaske vodka og en krukke med sylteagurker med ham etterpå.

Hinduen reiste seg og takket for tilbudet fra Yvonne Wang, men at det ikke ble nødvendig da sønnen ikke hadde noen planer om å gå i 17. mai-toget. Han betrodde oss at sønnen spilte jazz, Charlie Parker og sånt.

Olsen kommenterte at det var akseptabelt at negre spilte negermusikk.

Linda Swenson stønnet igjen. Hinduen reiste seg med smale øyne. Han sa lavt og truende at de skulle ha seg

frabedt enhver sammenligning med negre. Muslimene i femte var for en gangs skyld enige med hinduene i fjerde.

Saken var ferdigbehandlet.

Neste punkt på sakslisten var husdyrhold.

En tyrkisk familie i tredje hadde fått konsesjon for å holde en kanin. Jeremiasen mente nå at det hørtes ut som om kaninen hadde fått klover. Han ville ha en forklaring på hvorfor det hørtes ut som om kaninen gikk på stylter på parketten.

Tyrkerne måtte innrømme at de hadde spist kaninen, og skaffet seg en sau isteden. De mente at de kunne holde sauen på sin gamle kaninkonsesjon.

Yvonne Wang mente at tyrkerne var kannibaler og barnemishandlere siden de spiste, barnas «leker» som hun uttrykte det.

Tyrkerne lurte på om Yvonne Wang var vegetarianer siden hun reagerte så sterkt. Yvonne Wang forklarte at hun selvfølgelig spiste kjøtt, men aldri fra levende dyr.

Jeremiasen med sine juridiske kunnskaper, skar igjennom og forklarte at tyrkerne måtte forstå at det var himmelvid forskjell på en kanin og en sau. Kaninkonsesjonen var gitt i den tro at kaninen skulle være et kosedyr for barna, og at konsesjon for oppdrett av næringsmidler ikke kunne komme på tale.

Olsen mente at det var ikke nok med at tyrkerne hadde drept det lille jesusbarnet i stallen, men nå skulle de gjøre hele blokka om til et fjøs.

Linda Swenson mente «herregud».

Olsen ga henne beskjed om at hun kom fra Sverige og kunne derfor bare holde kjeft.

Tyrkerne fikk inndratt alle konsesjoner, og de fikk en uke på seg til å spise sauen. Yvonne Wang så ut som om hun skulle besvime.

«Nå er det den store finalen, ekstranummeret, kveldens høydepunkt». Polakken ved siden av meg gned seg i hendene. Han hadde noe erfaring med politikk fra sitt hjemland, og disse seansene gjorde ham nostalgisk.

Vi var fremme ved kveldens matdiskusjon.

Klagen kom fra Yvonne Wang, som mente at Olsens lille hjemmebrentfabrikk i første etasje, forpestet hele blokka.

Olsen mente at satsen luktet uendelig mye bedre enn hvitløksosen fra svartingene lenger oppe i etasjene. Han mente også at Yvonne Wang var ute etter å ta ham siden han kom fra landet.

Linda Swenson mente fremdeles at Olsen var en rasist. Hun mente at krydderduften var uendelig mye bedre enn for eksempel lukten fra en fårikålgryte.

Olsen mente at Linda Swenson var kommunist, og dessuten svensk, så hun kunne bare holde kjeften sin.

Yvonne Wang mente at eksotiske dufter var interessant og spennende. Hun fortalte videre at det var vitenskapelig bevist at en del krydder hadde meget positiv virkning på hudens aldringsprosess, men at julaften var den dagen i året da hun mente at det skulle lukte ribbe og ikke curry.

Polakken fortalte meg at muslimene var de eneste, ved siden av Yvonne Wang, i oppgangen som ikke kjøpte sprit av Olsen. Hver eneste gang Yvonne Wang klaget på Olsen, fikk muslimene kjørt seg grundig. Han fortalte at både tyrkerne, hinduene, og kineserne bedrev kjettersk kokekunst, men muslimene fikk alltid skylden. Han mente det var fordi muslimene hadde nektet å spise svinestek på et av borettslagets julebord.

Olsen reiste seg og proklamerte at alt annet enn kokt torsk og rødvin var hedenske skikker. Han refererte til bibelens referater om fisken.

Linda Swenson mente at hele julen var en hedensk skikk. Hun fikk beskjed om å holde kjeft.

Muslimene mente at i julen var det så mye svin i luften at de ikke kunne puste uten å få problemer med sin gud.

Jeremiasen fortalte at selv om han opprinnelig var nordlending, hadde hans avdøde kone overtalt ham til å spise pinnekjøtt i julen. Han hadde holdt fast ved denne tradisjonen, og etterlyste mer åpenhet i matfatet.

Olsen kalte Jeremiasen for en quisling, og Linda Swenson stønnet.

Slik drev de og kastet matretter på hverandre før de omsider ble enige om at det var lenge til jul, og at saken kunne treneres.

Møtet var over. Polakken inviterte alle hjem til seg for et lite glass vodka.

Jeg bidro med mine «svenske kjøttboller».

Takk igjen, bror.

Lev vel!

Grim

Kuk meg her og kuk meg der

ukensbittHvis du er nordfra har du lov til å kalle en politibetjent en hæstkuk – selv i mindre byer på Østlandet dersom politibetjenten også er nordfra. Språkrådets Sylfest Lomheim syns det er en god idé.

 


Jeg vet ikke helt om jeg er enig. Litt usikker er jeg riktignok.  Denne verbale volden mot offentlige embedspersoner kommer gjerne litt sent på kvelden fra folk som ikke har fått med seg Jan Vardøens tips om å innta litt vann innimellom alkoholenhetene. Kanskje det klokeste politiet kunne gjøre var å ta den delen av delinkventens opptreden med fatning og heller konsentrere seg om å gjenopprette ro og orden.

På den annen side; hvor mye skal politiet finne seg i fra fulle folk? Og hvordan skal vi som er fulle vite hvor politiets grense for hva de finner seg i går?

I utgangspunktet ville jeg anse det som en sløy plan å oppføre seg slik at politiet ikke behøver å komme. Det har fungert for meg i årevis. Jeg er ingen avholdsmann, og jeg følger heller ikke Jan Vardøens råd om å drikke vann innimellom. Både på Tamara og BarBoca har mitt ønske om mer øl blitt pent avvist. På BarBoca fikk jeg et glass vann og spørsmålet: «Har du gjort opp regningen din, forresten?» Og det hadde jeg jo ikke, men gjorde det med en gang, takket for skjenken og gikk. Det fungerer! Ikke noe politi, ingen sure miner. Og det jeg trodde var canossagang dagen etter var bare hyggelig. Jeg hadde ikke gjort noe galt, men brå svikt i diksjon og barkrakkbalanse (en naturlig konsekvens av at jeg syns Fernet kan drikkes i store slurker) var ikke helt i tråd med skjenkebestemmelsene.

Men hva hvis jeg ikke hadde vært helt enig i at jeg var forsynt med alkohol?

Noen som har vært på byen i Tønsberg? Det er en by stappfull av stappfulle mennesker som ikke kan drikke, servert av bartendere som ikke kan skjenke. Det vil si – det er ikke helt sant, det er å slutte og skjenke de sliter med. Så når de endelig finner det for godt å si: «Har du gjort opp regningen din?» må de ofte ha muskelsterke dørvakter og politiet til hjelp for å få gjesten til å innse at tiden som gjest er over for i kveld. Nylig var det en som ble frikjent for å ha kalt en politimann en «hæstkuk», noe juryen fant i skjønneste orden siden både politimannen og anmeldte var nordfra. Og dette kalte Språkrådets Sylfest Lomheim ifølge Tønsbergs Blad «godt språklig skjønn». Nå kjenner ikke jeg til saken i Tønsberg. Kanskje politimannen var en hæstkuk, eller kødd som vi vestfoldinger ville ha sagt. Men da ville vi fått problemer siden politimannen var nordfra og det måtte jo legdommerne tatt hensyn til. Da ville sikkert Lomheim ha reagert også. Du kaller bare ikke en hæstkuk kødd ustraffet.

Og hva hvis jeg hadde slått meg vrang den gangen på Boca og de måtte ringe politiet? Og hvis jeg hadde følt kraftig for å kalle politibetjentene noe? Åssen skal jeg vite hva som er dyrt eller billig? Straffbart eller ikke?

Vi har jo ikke presedenslovgivning i Norge, men dommen i Tønsberg og andre lignende saker bør gi et slags grunnlag for senere saksbehandling (for eksempel er ikke hæstkuk gangbart i Trondheim, men det er visst greit i Tromsø – vet ikke om det er avhengig av hvor anklager og anklaget er fra).

Kanskje kan Språkrådet (eller sprakradet som snart bør bli offisielt godkjent navn) ved Lomheim sette opp en liste med godkjente/ikke godkjente uttrykk i samsvar med pållti og rønners geografiske og kulturelle bakgrunn, gjerne med eksempler:

Tor T, 36 år, førstebetjent ved Sentrum politistasjon, opprinnelig fra Løten. Godtar rasstapp (men ikke fra hamarsinger), drittpikk, køddeball, tree hugging hippie og jævel. Tar seg nær av: kuksuger, kjøtthue og fittetryne.

Berit B, 28 år, førstebetjent, Grønland politikammer, opprinnelig fra Stavanger. Godtar geiteræv, hurpe, hulder, hælvetekjerring (men ikke noe fra en fra Bryne, og bruker du geiteræv kan det være en god idé å være fra Østfold). Tar seg nær av: faens kjerring, heks og mongo. Anser uttrykket «mora di suger» som en forseelse og «sug meg» som en forbrytelse (visstnok med et unntak for ektemannen som er fra Snåsa).

Femten–tjue

 


ukensbittDet er ikke bare enkelt å bo utenfor byen. Da jeg bodde i Toftesgate var det bare å rusle ut og hente en pizza. Nå bor vi utenfor kjørerutene.

 


 

Jeg vil gjerne ha en pizza.

Ja, fint. Hvilken?

Nummer fire.

OK, nummer fire. Fint. Vil du ha rømmesaus eller tomatsaus?

Rømmesaus, takk.

Har ikke.

Greit, en stor nummer fire, da.

Ja, nummer fire. Fint. Ferdig om femten tjue.

Fint. Jeg vil gjerne få den tilkjørt.

Hæ?

Jeg vil gjerne få den tilkjørt.

Tøysekoppen. Jeg syns du sa kjørt. Det koster førti kroner vet du.

Jeg sa det. Jeg vil gjerne få den tilkjørt.

Du vil ha på døra? Det koster førti kroner vet du.

Ja, takk. Jeg bor i Åsgårdstrand.

Det koster mer enn førti kroner vet du. Det er dyrt, altså.

Hvor dyrt?

Ja, men jeg vet ikke.

Tar du kort?

Hæ?

Tar du kort?

Jeg vet ikke hva du mener.

Tar du kort? Amex, Visa, Eurocard …

Åja, kort. Nei.

OK, så må jeg gå i minibanken før du kommer.

Hvor, sa du?

Minibanken.

Nei, femten tjue

Ja ja, ikke tenk på det. Du kommer med en nummer fire?

Femten tjue

Nei. Nr. fire.

Ja, om femten-tjue.

Jeg trur ikke noe på at du kommer om femten-tjue. Først skal dere lage pizzaen, og så skal du kjøre i ti minutter. Og du tar førti spenn for å kjøre?

I Horten, ja.

Horten kommune?

Nei, byen.

OK, jeg bor litt utafor byen, men du gidder å kjøre vel?

Ja, jøss. Ikke noe problem.

Fint. Da vil jeg ha en stor nummer 4, og den skal kjøres til Åsgårdstrand

Hvor?

Åsgårdstrand.

Hæ?

Én mil sørover. Åsgårdstrand. En klynge med hus nedi vannkanten som var by da Horten var en bondegård. Gården Horten er der ennå forresten.

Hæ?

Glem det. Koster kjøringa mer eller mindre enn åtti spenn?

Å ja, spenn. Hundreogtjue. Femten-tjue.

OK. Tre kvarter og to hundre spenn med andre ord?

Akkurat. Håper det blir god smak.

På rett sted til rett tid – eller?

 


ukensbittI går, 4. mars,kunne Journalisten melde at Pressefotografenes Klubb hadde kåret årets pressebilder 2007, og vinnerbildet er fra Sofienbergparken. Dette burde jo i utgangspunktet vært en sak for Birkelunden Internett – lokalstoff og greier. Men bakgrunnen for bildet er jo så trist at hurraropet uteblir.

Det var fotograf Caroline Drefvelin som var på rett sted til rett tid da ambulansesjåførene fant det for godt å la Ali Farah ligge livstruende skadd i Sofienbergparken. Og bildet er en innertier av et pressebilde – det er ikke til å komme fra.


Ali overlevde heldigvis.

Og Caroline Drefvelin har fortjent all tenkelig jubel, heder og ære for årets pressebilde.

Men personlig er jeg glad jeg ikke var Caroline Drefvelin denne dagen. Vi snakker om fotografen som har dokumentert Norges oppsigelse i Foreningen for siviliserte nasjoner. Landet der politiet ustraffet kan drepe afrikanske studenter, og ambulansesjåfører la blødende menn ligge igjen i parken.

Så vårt doble håndtrykk til fotografen blir litt slapt, litt resignert. Bildet er strålende, men vi skulle ønske det ikke hadde eksistert fordi hendelsen ikke hadde funnet sted.

 

(Mer om årets pressebilder på Journalistens sider.)

Idiotsikkert?

 


ukensbittSom Zippo-bruker visste jeg ikke at engangslightere nå kom med bruksanvisning. Rasende praktisk for barn, og for folk som er så dumme at de ikke forstår selv en så enkel mekanisme.

 


For mange år siden ble en kamerat av meg ordentlig irritert da han trodde jeg hadde lært den da fem år gamle sønnen hans å få en engangslighter til å funke. Lighteren lå på bordet, og jeg satt tilfeldigvis ved siden av sønnen som hadde funnet den der. Som femåring trengte ikke denne gutten noe opplæring fra meg, noe kameraten min heldigvis forstod.

Hadde det skjedd i dag hadde jeg vært fri for mistanke, for nå er det en nett liten illustrasjon som viser hvordan denne typen lighter fungerer.

Nå kan man tenke seg at det er sympatisk å gjøre denne praktiske lille saken lettere å bruke for grupper som kanskje ikke forstår så mye.

På den annen side; hvis en ikke finner ut av denne mekanismen av seg selv, bør en da få lov til å ha tilgang til en i det hele tatt?

Jeg syns ikke det høres helt trygt ut.

lighter2

Support? Det kunne vært noe

ukensbittJeg vet ikke om jeg gjorde mitt beste kjøp da jeg valgte Nextgentel som internettleverandør, men jeg har aldri hatt noen grunn til å være misfornøyd. Og én ting er jeg helt sikker på at jeg gjorde riktig den gangen. Jeg valgte en annen internettleverandør enn Telenor.

 

Mitt forhold til support er enkelt. Har jeg trøbbel med mobiltelefon eller ADSL ringer jeg NetCom eller Nextgentel, og så løser alt seg. Support på Nextgentel løste til og med et problem jeg hadde med PC-en en gang. Noe Nextgentel ikke hadde noe med, men som han på support hadde tid til å hjelpe meg med fordi det var ganske stille akkurat da. Der fikk de seg en trofast kunde.

Og når jeg trenger hjelp av NetCom taster jeg inn mitt mobilnummer mens jeg venter og når jeg får svar vet de på support hvem jeg er og hva jeg kjøper hos dem.

Jeg ville jo trodd at Telenor kunne få til noe slikt, men den gang ei.

Jeg hjalp noen med å sette opp en ekstra e-postadresse, og de har Telenor som internettleverandør. De hadde fått en ekstra pc i huset, og den hadde jeg fått på nett og installert AVG-antivirus på noen uker før.

Og så ville de ha en egen e-postadresse på den maskinen. Smal sak. Det var gjort på noen minutter. Men det var bare utgående linje som fungerte. Når jeg valgte send og motta jobbet AVG huet av seg, og Outlook Express meldte at det oppstod tidsavbrudd og at det ikke ble oppnådd kontakt med pop-server.

Så jeg ringte 05000. Og da fikk jeg også beskjed om å taste telefonnummeret jeg ringte fra. Det nummeret er et firmanummer, men det skal vel ikke ha noe å si. Så fikk jeg svar fra Telenor support. Og ble spurt om brukernavnet til kunden – det trodde jeg ærlig talt de allerede visste, eller er den funksjonen med å taste telefonnummeret bare til pynt? Åpenbart, for da jeg sa hva brukernavnet var, sa den meget vennlige herremannen at det er jo et privatabbonnement. Ja, sa jeg, det er det. Du har kommet til Bedrift, sa mannen. Jeg skal sette deg over til Privat. OK, takk, sa jeg. Og ble satt over.

- Telenor support.

- Hei, det er Ola BK, vi sliter med å få inn e-post på adresse sånn og sånn.

- Ja, men det er jo et teknisk spørsmål.

- Er det ikke vanligvis det?

- Jeg må sette deg over til teknisk support.

- Takk.

Så ble jeg satt over til Telenor support for tredje gang:

- Telenor support. (det heter de alle sammen; bedrift, privat og teknisk)

- Hei, det er Ola BK, vi sliter med å få inn e-post på adresse sånn og sånn.

- Å, det er ikke noe galt der, alt ser helt riktig ut.

- Ja, jeg har gjort så godt jeg kan, så det er jo moro at jeg ikke har gjort det galt. Men hvorfor får vi ikke e-post inn?

- Det er jo en hovedadresse og to andre på det abonnementet.

- Ja, jeg vet det. Jeg har satt opp alle sammen. Men av de tre er det bare to som får inngående.

- Og så er det en e-postadresse til på det telefonnummeret på domenet borre.no

- Ja, hva så?

- Det kan være det som er problemet.

- Det er en spøk, ikke sant? At en e-postkonto på en helt annen server skal ha noe å si.

- Dette er litt komplisert, skjønner du.

- Ja, dette hører jeg du sier …

- Det kan nemlig hende. Jeg ser ikke noe annet galt. Du kan ringe teknisk support på 820 …

- Ja, men den er jo dyr. Er det 25-30 kroner minuttet? Det koster en tier å si hva jeg heter og hvorfor jeg ringer.

- Ja, men du får igjen pengene hvis det er vår skyld.

- Ja, takk, da

Dette tok en halv time eller så. Dette er bare utdrag av lengre samtaler.

Nå skal jeg ikke påstå at jeg er intelligent eller noe, selv om en slik påstand hadde vært til stor underholdning for dem som kjenner meg. Men det slo meg at siden AVG antivirus sto og flagret nede i venstre hjørne som om det skulle fått støt (noe jeg også hadde fortalt supportmannen), kunne jo det være problemet. Så jeg fjernet AVG, fikk inn e-post og installerte AVG igjen.

Jeg ville trodd at en supportmedarbeider som kan jobben sin ville ha klart å stille det spørsmålet – «Har du installert antivirus før du satte opp denne e-postadressen?» Det hadde vært et glimrende spørsmål. Men da blir det vel ikke så mange som ringer 820 … og da lønner det seg jo dårlig.

 

Ps

Alt i alt skal en ikke klage. Mine slektninger fikk i det minste lov til å få bredbånd fra Telenor. Det var mer enn vår redakTorgny fikk for noen år siden.

Ds

Global økonomi og lokalt næringsliv

 


ukensbittJeg har registrert diskusjoner og aksjoner mot hva som oppfattes som et ensrettet og kjedepreget næringsliv på Grünerløkka, og jeg kan forstå kritikken. Men i et samfunn hvor bedriftsøkonomiske betraktninger råder, får man som regel det som etterspørres i markedet, og det som til enhver tid er salgbart.

 


Derfor er det ikke overraskende at eiendomsmeglere, reisebyråer og hurtigmat- og kioskkjeder har fått dominere i næringslokalene. Man etterlyser nisjebutikker og eventuelt slaktere og delikatessebutikker og variasjon i butikkutvalget. Med de leieprisene gård- og seksjonseiere kan ta i et så populært strøk i gode tider er det ikke rart at de aktørene med stor inntjening flytter inn og de med mindre omsetning må flytte ut.

Men gode tider er ikke evigvarende, selv om enkelte journalister, kommunestyrer og selgere av finansielle spareprodukter ofte later til å tro dette. I løpet av de siste månedene er verdier for summer man egentlig ikke liker å tenke på, blåst bort fra alle verdens børser, og mange spår at turen nå er kommet til et krakk i boligmarkedet også i Norge.

At dette også vil få ringvirkninger for næringslivet på Grünerløkka er opplagt, og hvis spådommene slår til vil kvadratmeterprisen for næringslokaler igjen havne på et nivå som tilsier at man kan få tilbake noe av det næringslivet som etterspørres.

Jeg så forresten en i den omtalte aksjonen som uttrykte at hun ønsket seg en filial av pølsemaker Strøm – Larsen på løkka. De kommer nok ikke, uavhengig av gode eller dårlige tider, de prøvde seg på Frogner for noen år siden, men ga opp der. De fant nok ut at den gamle butikken på Torshov var mer enn nok.