Viser arkivet for stikkord matlissom

Atles ølhøne

Dette handler ikke om drikkekar. Dette er en fin måte å tilberede kylling på. Velsmakende og moro.


For oss som av og til kjøper en grillet kylling når vi ikke gidder å lage mat er det fort gjort å glemme at kylling er et utmerket utgangspunkt for et godt måltid.

Da min nærbutikk en dag hadde flotte ferske kyllinger på tilbud kom jeg på at min venn Atle har fortalt om ølhøne. Dette måtte prøves. Jeg ringte og fikk en beskrivelse av framgangsmåten, og det ble så vellykket at jeg føler meg forpliktet til å dele denne oppskriften med bitts lesere.

Du trenger:

1 hel kylling

1 boks øl minus noen slurker

Salt og pepper

Krydder etter smak, jeg brukte provencekrydder

Litt olje

 

Fremgangsmåte:

La din kjære ta en slurk av ølen

Ta en slurk selv

Gni kyllingen med olje, salt, pepper og krydder

La din kjære ta en slurk til av ølen

Ta en slurk til selv

Tre kyllingen på ølboksen

Stek i ca to timer på 180 grader

På denne måten blir kyllingen så mør at den nesten går i oppløsning.

For å få litt garnityr la jeg noen rødløker og hvitløksfedd sammen med kyllingen. Da jeg tok ut kyllingen helte jeg resten av ølet i boksen over disse. Sammen med en spiseskje sukker, litt smør, rømme eller fløte blir dette en utmerket saus.

Denne dagen ønsket jeg meg potetmos. God potetmos av blå kongo, rosenval eller mandelpoteter. Den lager jeg ved å koke potetene møre, helle av alt vannet og mose grovt. Så rører jeg inn olivenolje, hakket hvitløk, revet parmesan, salt og pepper.

Jeg er ikke så flink med vin, men da jeg fortalte min onkel Stein om denne middagen anbefalte han Alles Verloren Tinta Baroca. Den anbefalingen gir jeg videre med god samvittighet, for han har greie på det.

Vel bekomme

 

 

 

Alt som trengs

 

 

 

Lettest på en tallerken for det er noe møl å vaske olje av trefjøl

 

 

 

Det ser unektelig sært ut

 

 

 

To timer på 180 grader

 

 

 

Fjørfe oppløst i øl – smaker deilig

 

 

 

Påfyll uten fyll

Det er umulig å se innover i lokalet. Det dogger på brillene, men det gjør det på alle kaffebarer, også på Påfyll, kaffebaren i Thv. Meyers gate 47.

– Blir du med å gå en tur? Så kan vi drikke kaffe et hyggelig sted. Jeg spanderer.

Det var lettere å få gått en tur enn å finne et hyggelig sted med god kaffe, men hos Påfyll har de plass. Men ikke til Heidi Sørensen. SVs stortingsrepresentant må sitte på benken utenfor med barnevogna si.

– Det er så trangt der inne at jeg ikke orker å gå inn, sier hun.

Men det gjør vi. I lokalet er det kanskje plass til 25 gjester, og nesten alle var opptatt en søndagsformiddag. Arne Grønningsæter, tidligere leder av menighetsrådet i Paulus menighet, har en utvidet kirkekaffe. Det ser ut som de hygger seg.

Bak disken jobber to stykker. En av dem er innehaveren Trygve Andreas Fladvad. Og så er det det som er så irriterende. Det er ingen som rydder av bordene. Det holder ikke når gjestene selv må rydde av. Men det er så vanlig at det er nesten så en glemmer at det er en del av betalinga når en går på kafé eller kaffebar.

Den ene veggen er hyggelig dekorert med tegninger fra Løkka og kafé-livet. Stilig.

Som alltid på kaffebarer tar det irriterende lang tid å få kaffe. Og det er gøy å høre Fladvad fortelle om kaffen. – Denne er trillrund som en kule, forklarer han en kunde som er innom for å kjøpe kaffe i løs vekt, men som sagt: Det tar sin tid. Disken er fylt opp med kaker fra Pascal, sier ryktene, og de er både gode og fetende.

Påfyll som har drevet i snart seks år, ligger i Thv. Meyers gate 47. Hver morgen fra 7.30 til 10.00 er det Happy hour (som varer i to og en halv time). Da koster alle kaffekoppene 20 kroner uansett hvor lang tid det tar å lage den.

Og kaffebaren lever opp til navnet, alle får påfyll, men det er ikke noe fyll der.

Happy hour i to og en halv time hos Påfyll

To bak disken klarer ikke å rydde av bordene etter gjester som har gått, irriterende.

Stilige Grünerløkka-tegninger pryder den ene veggen i kaffebaren.

Søndagstur til Åsgårdstrand?

Vår lille småby har ikke allverdens å skryte av, men vi har en fantastisk hyggelig pub der en av landets beste kokker regjerer kjøkkenet med mild hånd.


 

Ca en time fra Oslo, midt mellom Horten og Tønsberg ligger en klynge med hus nedi vannkanten. Her rakk jeg akkurat å bli født i Norges minste by før Stortinget vedtok at den skulle bli en del av Borre.

Det var omtrent 450 innbyggere i vår lille by den gang. Nå er vi vel ca 3000 i Åsgårdstrand og omegn. Selv bor vi rett utenfor byen, grensesteinen ligger en meter fra gjerdet vårt mot øst.

Det er ikke veldig mye å si om Åsgårdstrand. Det er ikke noe spennende sted, men en vakker liten landsby.

De må selvfølgelig nevnes at Edvard Munch har bodd her, noe den kulturløse kommunen som eier byen, gjerne vil slå mynt på – på ulike vis.

Noen morsomme historier er det jo. Vi som bor Åsgårdstrand, er jo stolte av at ”Pikene på broen” og andre kjente verker er skapt her. Ikke fullt så stolte over at folk stort sett nektet å ta imot ”schmürerei” som betaling da han var blakk.

Noen gjorde det likevel. En av de fornuftige kolonialhandlerne fikk noen raderinger som betaling og solgte disse med stor gevinst. Det skulle enkefru Langen ha visst da hun fyrte i ovnen med Munch-malerier.

Nå har ”kremmerbyen” Åsgårdstrand fremdeles plass til et par kunstnere selv om kemneren i Borre satte en av disse i gjeldsfengsel for noen år siden. Saken er at hvis du selger veldig mye ett år, så må du selge enda mer året etter, eller så blir du skjønnslignet. Ekspander eller dø, heter det i business, men må det absolutt gjelde billedkunstnere?

Nå skal jo dette handle om mat, men jeg har allerede rotet meg så langt vekk fra emnet at jeg like gjerne går gallerirunden tilbake.

Du kjører til Åsgårdstrand, og du kjører så langt ned du kan og parkerer på brygga. Der ligger et hotell, men glem det. Er du ikke konferansegjest der, ser de helst at du går forbi.*

*Note lagt til 12. februar - Dette er skrevet utifra tidligere erfaring. Jeg har blitt gjort oppmerksom på at denne  holdningen er endret, så ta en stopp der før du går videre. En drink mens du nyter utsikten over fjorden er en god start på turen.

http://www.thonhotels.no/asgardstrand 

 

 

 

 

Gå deretter nordover langs brygga til du kommer til en liten strand med en liten park. I den parken ligger et lite gult hus. Det er Lykkehuset, som Munch kalte det. Vel verdt et besøk.

Så går du Edv. Munchs gate sørover igjen. Gå tett inn til kanten. Brorparten av byens bilister har så dyre biler at de kan kjøre så fort de vil.

I enden av gata ligger Torvet. Der tar du en kopp kaffe mens du ser arbeidene til keramiker Lisbeth Tollefsrud på Åsgårdstrand Keramikk & Kafé. De har også mat der, men husk at du er på vei til middag.

Like ved Torvet ligger enda en park, Eplehagen. Det er ingen epler der lenger.

Gå langs Rådstugata og inn i bakgården på Moldenhauser Minde. Der har billedkunstner Randi Schwartz åpent atelier på søndager. Hun kom i oktober i fjor, og er et flott tilskudd til kunstnerstammen vår.

To åpne atelierer til finner du i gamleskolen bak porten rett nedenfor Randi.

Anne-Lise Toverud holder til i andre etasje og Ragnar Almén i første. Ragnar har også en fin nettside: http://www.ragnaralmen.no/

Derfra går du rett til Galleri Smalgangen, http://www.gallerismalgangen.no/

Og nå begynner du å bli sulten på ordentlig, men du nærmer deg målet. Først innom Galleri Ask, http://www.aasg.no/Galleri_Askadresse.html 

Derfra går du tilbake igjen til Fru Fadum, dette er en brukthandel som har tatt navnet etter hun som hadde kortevaren i samme lokale. Hun var en institusjon i vår barndom, fru Fadum visste at jeg ikke kunne kjøpe lommelykt til Erik i bursdagspresang for det hadde Morten gjort. Jeg tror den ganske nyåpnede brukthandelen vil bli noe av det folk vil komme tilbake til byen for å se.

Men til saken: Den store attraksjonen er søndagsmiddag på Naustet Pub. Uteserveringen, Pernilles Have, har panaoramautsikt over Oslofjorden.

Jeg skrev innledningsvis at en av landets beste kokker står for maten.

Håkon Steinbo er kanskje ikke så berømt som så mange andre kokker. Men de berømte kokkene vil nikke anerkjennende til min beskrivelse av ham, for de kjenner ham. Når de konkurrerer, sitter Håkon ofte i heiagjengen, og i noen konkurranser er han i dommerpanelet.

Han har en stjerne i Michelinguiden etter å vært sous-sjef på Freihof i Tyskland, og er æresmedlem i Federazione Italiana Cuochi.

Med andre ord; ikke bare kan han måle seg med de beste fra utlandet, han har gjort seg bemerket i utlandet. Hvor mange lokale puber kan skilte med slik kompetanse på kjøkkenet?

Om sommeren er det mat hver dag, ingen bredt anlagt meny, men et nennsomt utvalg velkomponerte retter.

Fiskesuppa (kr 90) er breddfull av nydelig fisk og skalldyr, og den beste suppa langs fjorden. I hvertfall reiser bedre enn den mest berømte, som du må på «are si’a» og betale dobbelt så mye for.

Spekelaksen er fantastisk, det samme er de vekslende kjøttrettene, oftest entrecôte. Hvis du tror du bare er litt sulten, vil du få angst av pastasalaten. Den er som alt annet, velsmakende og generøst servert.

I vinterhalvåret er det kun søndagsmiddag. Dette er like enkelt som genialt, det er én rett og den kan du spise så mye du vil av.

For en meget rimelig penge, kr 110-150 alt etter råvarekostnad og tidsforbruk, her bedrives real tre-gangematematikk.

Dagens rett er det Håkon syns du har lyst på akkurat den søndagen.

Håkon kaller det ”husmannskost” som åpenbart er et romslig begrep. Dette kan veksle mellom biff, pinnekjøtt, laks, og erter, kjøtt og flesk, som alltid er en slager på våre kanter.

Felles for alt er at det er laget med det beste av råvarer, tilberedt med kjærlig omhu, og lekkert servert enten på fat eller tallerken.

Mannen klarer å få en tallerken med medisterkaker og surkål til å se ut som et kunstverk. (Han klarte også å få mine egne medisterkaker, som jeg er ganske stolt av, til å virke litt kjipe. Jeg er litt bitter for det.)

Lærling, løpe-, rydde- og altmuligmann Adrian Seippel har også lært sakene sine godt, så ikke bli bekymret hvis ikke Håkon selv er på kjøkkenet.

Mett og sannsynligvis glad til sinns roper du ”terningkast nittenogenhalv” før du tar den bratte Bakkegata ned til brygga og bilen din.

Du husket vel å ta med sjåfør?

En munter mann med svart belte i mat

Sjølvaste sjefinnen – daglig leder Monica

 

Selv om benkene ikke er så fristende om vinteren er utsikten praktfull.

 

 naust-meny

Så enkel kan en meny være

 

Vintervarm mat

Vi som bor i et gammelt hus registrerer at temperaturen nå er nede i minus fem grader. Det betyr vel at det er enda kaldere ute. Da trenger man noe å varme seg på.

Det er neppe tilfeldig at mye av tradisjonsmaten i Nord-Europa er blytung og feit. Når temperaturen synker stiger energiforbruket, og kroppen higer etter fett og proteiner.

Mamma har lært meg denne. Den lagde jeg ofte da jeg bodde på Grünerløkka og var på skitur i marka om søndagene. Jeg satte den på før jeg dro, og kom hjem til ferdig middag.

Den fungerer selvfølgelig like bra for de som legger søndagsturen sin til stampuben. (Nå gjorde jeg sant å si det oftere enn å gå på ski, men jeg lurte deg nesten?)

Bedre enn å raffe med seg en pizza på vei hjem til søndagsfilmen.

 

Denne er redigert etter at jeg fulgte min egen oppskrift med katastrofalt resultat. Jeg skrev den ned etter hukommelsen, og det var ingen god idé.

 

  • Smør en langpanne med smør. Smør, altså – ikke margarin. Margarin er en styggedom.
  • Legg i tjukke skiver løk, poteter og kålrabi. Strø over salt.
  • Legg passe store stykker av oksebryst eller bibringe oppå, og en ny runde salt, og plenty grovkvernet pepper.
  • Legg en smørklikk på hver av kjøttbitene, og strø over hakket persille.
  • Dekk med aluminiumsfolie
  • Sett i ovnen på 140 – 160 grader.
  • Gå på bar eller i marka, innta fjernsynet eller gjør hva du vil, men glem hele greia de neste 3 – 4 timene.

 

Øl og snaps er godt til dette, gjerne genever.

Foretrekker du rødvin må du ha en med høyt innhold av tanniner eller syre, for dette er feite saker.

 

Vel bekomme, og fortsatt god vinter!

 

 

Slik skal den ikke se ut – jeg hadde glemt aluminiumsfolien. Beinet fra høyryggen var lagt  i for ekstra kraft – det hjalp ikke.

 

 

 

 

 

 

Billig (fiske)lykke og en høne

Jeg leser at VG har startet en oppskriftskonkurranse, mine bidrag kommer selvsagt på prent i denne spalten. For det råvare- og lage-fra-bunnen-hysteriet som preger alskens kokkespalter kan de jo ha for seg selv. Mitt bidrag blir to oppskrifter til middag for fire – fem personer, som barn liker og som ikke koster mer enn en snau femtilapp.

Billig fiskelykke.

 Kjøp en blokk med frossen sei, koster en ti – femten kroner i butikken. Av en eller annen uforklarlig grunn for det meste brukt til kattemat. For skal man skaffe seg fisk som ikke har vært frossen må man fiske den selv.

Stek fiskestykkene i smør eller olje, IKKE bruk for sterk varme – det er forbeholdt krematorier. Sei er veldig grei å steke for den er blank når den er rå og blir hvit når den er varmet. La fiskebitene trekke, (hakk 3 på de fleste komfyrer), til den er hvit ca to tredjedeler gjennom, snu stykkene og trekk til det er ca to millimeter blankt fiskekjøtt igjen. Legg stykkene på et fat med lokk.

Fres en gul løk og noen fedd med hvitløk i panna, samme med champinjong etter smak.

Ta to bokser hakkede tomater og kok opp i ei gryte, rund av syren i tomatene med en spiseskje sukker, krydre med salt og pepper. Sett til løk og hvitløk skru av varmen og legg i fiskestykkene. Ferdig. Serveres med pasta, ris eller poteter etter smak.

 

En høne.

Dette er svært enkelt, men kan ta litt tid. Min løsning er å koke høna mens jeg ser på tv kvelden i forveien.

En frossen høne kokes i ca to timer i saltet vann. Når fjærkreet er kokt lager man en hvit saus, spe med buljøngen høna er kokt i. Lag mye saus. Jeg putter i en god spiseskje dijon sennep og to finhakkede fedd hvitløk samt to til tre toppede teskjeer med curry. Prøv deg frem for å få passe smak.

Kjøttet og skinnet fra høna kuttes i biter og legges i sausen. Server med ris.

Begge disse rettene går både til hverdag og fest og spises med stort behag av både voksne og barn.

 

En Bimbo i Rana

Når en lastebilsjåfør faller pladask, og attpåtil for egen regning, for en Bimbo i Rana – hvem skulle da tro at dette handler om mat?Dette er en av de lykkelige historiene om når tilfeldighetene vinner over fornuften. Og om, for oss byboere, et eksotisk spisested.


Jeg kom fra Bodø og hadde slitt meg over Saltfjellet i minus fjorten grader og stiv kuling som hadde med seg snø i bøtter og lass. Hele kroppen var spent og ugrei, og hjernen og magen formelig glefset etter mat og blodsukker.


Da tok jeg den skjebnesvangre avgjørelsen; Første sted som selger mer enn baconpølse i brød blir dagens middag. Som den fordomsfulle og kjekke karen jeg nå en gang er må jeg innrømme at hjertet sank med et lite stønn i brystkassa da det stod Bimbo Veikro på skiltet. Men terningen var kastet og min skjebne beseglet. Ikke hjalp det særlig at jeg gikk gjennom døren i hælene på en gjeng finske anleggsarbeidere.


Men så så jeg lyset.


Under all snøen dukket det frem et koselig, lunt og smakfult innredet tømmerhus. Her var det følelsen av dyr hytte på fjellet som kom over meg. Passelig pyntet med utstoppede hoder av drøvtyggere og smågnagere. Ingen ting lå an til at en femti år gammel tufs i flaskegrønn nikkers og mariusgenser skulle trykke på en fjernkontroll og la veggene avsløre plasmaskjerm, boblebad og et veritabelt datahelvete. Rett og slett hvile for et slitent sinn.


Menyen var ganske standard veikro. Men det er jo dem som skal ha løvbiff med kinakål og rosa dressing slike steder lever av. Og skulle de beskytte dumme spisegjester mot seg selv ville vel mitt intermesso med Bimboen i Rana aldri funnet sted.


Jeg fant til min overraskelse at de hadde Hvalbiff med saus, poteter, grønnsaker og pære? på menyen. Og reagerte like raskt som en drosjesjåfør som ser en spilleautomet.


Hvalen kom på bordet, vakkert lagt opp omkranset av store skiver gulrot, perfekt al dente. Rosenkål og raust med poteter toppet av en halv pære pyntet med rød gelé. Jeg gjøv løs på en perfekt mør og saftig biff. Det var så godt at nytelsestrangen vant over sulten, og med redusert tempo skjønte jeg poenget med den halve pæra. Prikken over i’en, og jeg hadde funnet en veikro Guide Michelin burde slenge innom.


Bimbo er ikke noe sted løkkaboere kan slenge innom eller legge søndagsturen til. Men skal du nordover så legg opp kjøreruta så du får stopp like nord for Mo i Rana. Herlighetene byr også på overnatting og finnes på www.bimbo.no – Og det er jo litt kult å la bankutskriften vise at man har brukt penger på en Bimbo i Rana.

Og dette kaller du lutefisk?

Svigerfar heter Sverre, og er en meget utmerket herremann. Han er klok, snill, hyggelig og full av kjærlighet. Og flink til å lage mat, men han har en gang tatt et grep som det tok meg litt tid å bli fortrolig med.

Sverre har jobbet verden rundt, Japan, Kanada og England. Han har til og med åpnet et sykehus i Korea før han fant roen i oljebransjen.

 Jeg er personlig takknemlig ovenfor Esso som sørget for at han havnet i vår lille landsby med familien etter mange års utlendighet.

 

Jeg er også meget takknemlig for at jeg ikke var til stede den gang de skulle feire jul i Kanada.

Sverre hadde fått tak i lutefisk, men kom hjem uten

bacon og ertestuing.

 

Krise i familien! Jula stod i fare for å bli avlyst, men Sverre var ikke tapt bak en vogn og improviserte. Det ble lutefisk med hvitløk/persillesmør, og grønne erter til julemiddag det året.

 

Dette ble stor suksess, og siden er det sånn de har spist lutefisk i den familien.

 

Det er verdt å merke seg at dette var på 50-tallet og begrepet cross-over cuisine var ikke oppfunnet. Sverre var altså banebrytende i sin innsats for å redde jula.

 

Kona mi, Kiki, som ikke var født på den tida vokste følgelig opp med dette ukonvensjonelle tilbehøret, og  tror på fullt alvor at det er sånn lutefisk skal serveres.

 

Første gang Kiki og jeg spiste lutefisk var jeg hoderystende uinteressert. Persille og hvitløk er en del av kostholdet til daglig, men lutefisk er nå en gang lutefisk, og man er da konservativ.

 

Til min store overraskelse smakte det helt strålende, og har blitt en del av vår lutefisktradisjon også.

 

Jeg klarer ikke helt å slippe taket i gamle vaner, så nå kjører vi full pakke.

Grønne erter og ertestuing, bacon og persille/hvitløksmør

Og hjemmelaget sennep – sist var det Kiki som gjorde magiske ting med en Coleman-eske.

Kikis sennep: Rør ut pulveret med like deler eplesidereddik og fløte. Ha i litt brunt sukker og timian, helst frisk, men tørket går bra.

Prøv sjøl! Vel bekomme!

 

Thaimat på Månelyst

Av: -

Tropiske nytelser på en kald høstkveld!

For de matinteresserte vil det bli anledning til å gjøre seg nærmere kjent med thaimatens gleder. Kursene holdes 23. og 25. september.

Kursleder er Junie Kovacs som har skapt og driver TIME FOR LIME kokkeskolen på øya Ko Lanta i Thailand.

Hun er på en snarvisitt i hjemlandet, og holder kursene i sine kollegers firmalokaler på Grünerløkka.

Eirik Osland, som bl. annet drev Tinacantina, vil også være med på kurset. Han skal også vende nesen til Time for Lime i Thailand en periode, for å frese chilli og ingefær!

Thai-mat kombinerer det beste innen Østens rike mattradisjoner; det spennende og rikt krydrede orientalske Szechwan kinesiske; de tropiske og eksotiske krydder fra Malaysia og den milde smaken av kokosnøtt fra det sydlige India.

Thai-mat er lett, rask, sunn og nam nam!

På kurset:

Velkomst-aperitiff.

Deretter, en grundig innføring om Thai urter og ingredienser, hvor disse kan kjøpes, oppbevaringsmåter, tips og råd. Ca 35 min.

• Så – felles kokkelering, spising, deilig musikk, gode samtaler og god drikke!

Meny: Hjemmelaget rød curry paste. Dampede blåskjell med Thai urter og en spicy, frisk lime dip. Kokos-suppe med kylling. Grillet fisk i rød curry saus, med honning-glasserte sukkererter m/sesamfrø og ingefær. Frisk sorbét med tropiske frukter.

 Et måltid skal også være en fryd for øyet! På kurset vil vi også leke med den visuelle presentasjonen og tilby forskjellig garnityr og kompletterende tilbehør som deltagerne eksperimenterer med, og skaper sine egne kulinariske kunstverk.

For nærmere informasjon kontakt:

Månelyst as Seilduksgata 25k (på loftet) 0553 Oslo www.manelyst.no Junie Kovacs: 95 15 33 21 info@timeforlime.net www.timeforlime.net www.aftenposten.no/reise/article743617.ece

Whiskysmaking på Skuret

Søndag 1. september 2002 inviterte Skuret Kulturpub til foredrag om maltwhisky med tilhørende prøvesmaking.Foredragsholder Jens Tholstrup guidet oss gjennom en reise i whiskyens historie og produksjon med særlig vekt på Spey-området, der Glenfiddich produseres. Jens Tholstrup med den imponerende tittel Global Brand Ambassador for Glenfiddich er en ung danske som imponerte. I tillegg til store kunnskaper og evne til å formidle dem har han stor underholdningsverdi med sjarme og humor.

Jeg må tilstå at jeg er blant dem som er litt skeptisk til alt som kan tippe over til snobberi, slik ”kjennere” kan eksponere, men Tholstrups likefremme stil gjorde skepsisen til skamme.

Vi fikk smake Glenfiddichs maltwhiskyer: Special Reserve 12 years old, Solera Reserve 15 years old, Ancient Reserve 18 years old og Havana Reserve 21 years old.

Vi fikk en innføring i whiskysmaking, vurdering av farge, aroma og smak. Moro å sammenligne de forskjellige variantene på en bevisst måte. Selv om jeg simpelthen nekter å bruke uttrykket ”nese” når jeg beskriver en whisky, eller andre drikkevarer for den saks skyld, har jeg kommet litt nærmere det å kunne oppleve whisky i stedet for bare å drikke brennevin.

Jeg er ingen ekspert etter denne innføringen, så de som vil vite mer om emnene kan sjekke www.skuret.no om whiskysmaking generelt og www.glenfiddich.com for mer info om deres varer.

Arrangementet var meget vellykket, og det er verdt å håpe at dette kan gjentas med jevne mellomrom. Det ryktes at det blir en slik kveld i januar.

Bilder fra foredraget (Foto: Eli Rudshagen):

Bak pipa

Plutselig øker volumet på musikken. En forholdsvis lettkledt dame kommer fram fra baren. Hun skrider inn i lokalet, mens hun ruller på hoftene og vrir seg på en svært unorsk måte.
Navlen er bar, ikke på Britney Spears-måten, men slik orientalske kvinner uten slør og burka kler seg. Den bare navlen, de bare skuldrene, de vide buksene og musikken fyller rommet. «Østerlandsk mystikk», ville Øvre Richter Frich ha kalt det. Det heter magedans.


Pinnekjøtt og tyrkisk musikk har to ting felles, det er for de innvidde, de med nasjonale røtter. Halvnakne damer kan være bra til sitt bruk.


Magedanserinnen forsvinner bak pipa. Ikke bare pipa, men midt på gulvet i denne bakbygningen i Helgesens gate på Grünerløkka i Oslo i Norge, milevis fra tyrkiske vannhull har byggmesteren bestemt at pipefundament skal stå. Bjelkelaget er forankret på fundamentet, og det er mulig at murkolossen inneholder en peis også. Det er ikke mulig å fastslå fra plassen på baksida.


Den som som skal se etter peisen må gå rundt, se hele greia forfra. En må stille seg opp på gulvet sammen med den navlebare damen for å vite om det er et murt ildsted som skjuler seg i fundamentet.


Noen gjør det. Noen stiller seg opp og ikke bare ser etter peisen, de går fra bordet og glor. Stirrer på hoftene som beveger seg med bevegelser 20-årig norsk gutter knapt hadde fått til. Stirrer på nakenheten, stirrer på bevegelsene, lar seg rive med. Noen jenter som er overrasket over det som oppleves som på grensen til striptease, stirrer brydd ned i de ennå tomme tallerkenene. Men bak pipa er det trygt. Der ser en ingenting, bortsett fra andre Avanos-gjester.


En halvfull, halvfeit, halvgammal kar reiser seg, blir halvveis dyttet opp, fra et bord. Av jubelen fra resten av julebordet er det lett å skjønne at han er på vei til å danse sammen med hofterulleren. En halvfull, halvfeit, halvgammal dame vil også vise at hun kan. Om det er vakkert er umulig å se, om de beholder klærne på kan en bare anta. Pipa skjuler synet.


Etter magedansen kommer maten. Den er blitt halvkald. Kjøkkenet på Avanos hadde ikke klart å holde maten til alle gjestene varm under dansopptrinnet. Lammefilten hadde både blitt gjenommstekt, kald og seig, mens kvinnen hadde vrikket seg forførende rundt bordene; utrolig.


Fileten blir sendt ut igjen. Et nytt stykke lammekjøtt kommer tilbake. Det seige, gjennomstekte og kalde kjøttet har blitt varmt, rosa og mørt. Kjøkkenet på Avanos er ikke befolket av kokker, men tryllekunstnere hvis det er samme slags lammekjøtt som blir sendt ut, som ble servert etterpå. Eller er det sånn at fulle julebordsgjester hiver i seg det det skal være, bare det er godt med drikke til?


Da magedanseren gir seg, blir det hyggelig i den tyrkiske restauranten. Men var det ikke kurdere som dreiv stedet? Maten er mistenklig lik den en får hos kurderne på Noas i Schleppegrells gate.



Det er noen år siden sist vi så magedans på Avanos. Det er noen år siden en smilende jente bød fram sine hofter for oss, smilte til oss fra barkrakken mens hun lesket seg med Fanta mellom opptredende. Da en magedanser en stund seinere ble etterlyst, var jeg sikker på jeg hadde sett henne før. Den etterlyste mavedanseren fant de igjen i Gjersjøen 17. mai.