Viser arkivet for stikkord markveien

Han kom med torvstrø og gode råd

bjoernhmidlertidig

Av Bjørn H. Syversen:

Mange yrker er forsvunnet.
De er ihvertfall nesten helt borte.
Dotømmere for eksempel, er det ikke mange igjen av i dag.
I min barndom derimot, for drøye seksti år siden, representerte denne yrkesgruppen et viktig innslag i hverdagen. Et par ganger i uka fikk vi besøk av dotømmerne i bakgården vår, – og det var kloke folk.

Familien vår bodde i Markveien på Grünerløkka noen år like etter krigen.
Mor og far, broren min og jeg i en leilighet på ett rom og kjøkken i bakgården.
Gjennom forgården, som lå ut mot gata, førte et portrom inn til gårdsplassen og bakgården.
Over gårdsplassen hang luftsnorene som var fylt med tørketøy når det var vær til det.
Om sommeren ble det pyntet med blomkarse og andre blomster nede i gården. Noen ganger ble også stueplanter satt ut i sommerdagen for å få litt ekstra lys, luft og kanskje smaken av en frisk regndusj.
Nede på gårdsplassen var utedoene. En lang rekke dodører skjulte like mange seter og dobøtter, og fylte området mellom for- og bakgård.
På motsatt side av utedoene var søppelkassene plassert. To svære blikkasser med lokk som ikke var tettere enn at rotter kunne ta seg inn til avlagte delikatesser fra enkle etterkrigshusholdninger. Mye kunne det ikke være å finne, for det lille som var av matrester havnet som regel i skylledunken, – en mindre, rund dunk som var plassert ved siden av søppelkassene. Skylledunken hadde tett lokk og ble tømt regelmessig av en mann som kom med hest og vogn. Han kom vel kanskje fra en gård i Østre Aker et sted, hvor de kokte grisefôr av matrestene fra Markveien?
Gårdsplassen var min lille verden. Gjennom portrommet kom alle som hadde ærender hos oss, og gjennom porten måtte vi gå for å oppsøke samfunnet utenfor. Det var den eneste forbindelsen med omverdenen. Mødre som hadde vært i butikken kom der. Far kom gjennom porten hjem fra jobben. Bonden fra Østre Aker kom for å hente skyllebøtta, og etter å ha tømt den kom han tilbake inn gjennom porten med den tomme bøtta. Gjennom porten kom også regelmessig de som hadde med utedoene å gjøre.
Doene ble, såvidt jeg husker, tømt minst én gang per uke. Mellom tømmingene kom det noen og strødde; dvs. de hadde en skuffe torvstrø ned i hver dobøtte.
Dotømmerne var hyggelige karer, som særlig på strørundene hadde tid til å snakke med oss ungene om både det ene og det andre. I barnslig beundring for disse staute arbeidsmenn ga jeg engang uttrykk overfor en av dem at jeg godt kunne tenke meg å gå inn i dotømmeryrket når jeg ble stor. Konfrontert med dette ønsket om yrkesvalg fra min unge munn, stoppet han opp og satte seg ned på huk. Så så han alvorlig på meg og sa: “Ja, da må du være flittig og flink på skolen, gutt! Gjør du det bra, kan det godt hende at du får sjansen.”
Jeg skulle begynne på skolen samme høst, og bestemte meg der og da for virkelig å gå inn for skolearbeidet.
Jeg hadde satt meg mitt første mål i livet.
Nå ble jeg aldri dotømmer, men den kloke yrkesmannens råd bidro til å gi meg motivasjon for det grunnleggende skolearbeidet, og det fortjener han takk for!

BILDE 3 — Gjennom portrommet kan man skimte bakgården. Foto: Bjørn Henry Syversen

BILDE 6 — Lekeapparater og sykkelparkering har tatt utedoenes plass. Foto: Bjørn Henry Syversen