Viser arkivet for stikkord grünerløkka

Thomas Enger: «Fantomsmerte»

Engers første bok om Henning Juul, «Skinndød», gikk meg hus forbi, men det må jeg få gjort noe med i løpet av høsten. Den er solgt til 17 land og har toppet danske bestselgerlister.
I bok nummer to, «Fantomsmerte», får vi fortsatt ikke vite hvem som sto bak brannen der Juuls sønn døde. Og Tore Pulli, som kanskje vet noe, sitter inne for et drap han påstår ikke å ha begått.
Den gravende journalisten Juul, som i likhet med forfatter Enger er bosatt på Grünerløkka, blir kontaktet av Tore Pulli som vil bytte informasjon for tjeneste.
Men Pulli blir drept i fengselet før Juul får nøstet opp saken hans, og flere skal dø eller nesten bli drept i et innfløkt nettverk av torpedoer, leiemordere og ikke navngitte informanter og bakmenn.
Det er en særdeles spennende historie i et drivende godt språk, særlig krøllet tærne seg da Enger satte opp farten til et heseblesende jag etter hvert som Juul finner ut av sakene, og noen finner ut av det.
Som sagt får vi ikke svaret på mordbrannen i Markveien, og takk for det. Nå gleder jeg meg til å lese bok nummer én, «Skinndød», og så skal jeg glede meg til å lese de neste fire bøkene som er planlagt om Henning Juul.
Anbefales absolutt.
Mer om Enger på Gyldendal og Thomas Enger

Foto: Rolf M. Aagaard

Vivi på Olaf Ryes plass

Parktante Vivi med hele barneflokken på Olaf Ryes plass

Av Bjørn Henry Syversen

Vivi på Olaf Ryes plass
Den snille parktanten som jeg rømte fra

Jeg fant igjen et gammelt fotografi for noen dager siden. Det viser en gruppe barn sittende på og rundt en parkbenk sammen med en voksen dame med et lite barn på armen.

Bildet er tatt på Olaf Ryes plass. Barna er hos parktante. Den voksne damen er parktanten. Hun het Vivi.

Da jeg ble storebror i mai 1946, betydde det at antallet personer i vår lille leilighet økte fra tre til fire, en ganske betydelig økning. Tilveksten innebar også en endring i familiens døgnrytme, noe som selvsagt i sterkest grad berørte mor. Hun hadde behov for tid til å gi broren min den omsorgen han hadde krav på som det spedbarnet han var.

Dette var årsaken til at jeg ble plassert hos parktante noen timer hver dag fra ettersommeren 1946. Bildet kan være tatt enten seinhøstes 1946, eller på våren 1947. Påkledningen, og det faktum at de store parktrærne er uten blader, er grunnen til at jeg trekker en slik slutning.

Forfatteren sitter som nr. 2 fra venstre i første rekke, med godt grep om spann og spade og som den eneste med pyntelommetørkle i venstre brystlomme.

Jeg hadde det fint i parken hos tante Vivi. Hun passet godt på oss, men som det framgår av bildet hadde hun eneansvaret for 21 smårollinger, en ordning som kanskje ikke hadde vært fullt ut akseptert i dag. Men det ga meg én gang muligheten til å stikke av. Det må ha vært ganske tidlig i min «parkkarriere», og det var nok sjalusien som drev meg. Tanken på at mor bare brydde seg om broren min, og at hun hadde «satt bort» meg, ble så påtrengende at jeg en dag la i vei ut av parken, over Grünersgate, opp Markveien, over Helgesens gate og inn i porten til Markveien 22.

Mor ble forskrekket da hun så meg. Jeg fikk en skjennepreken før hun lastet broren min i vogna, og vi ruslet fort tilbake ned i parken igjen. Der var det full oppstandelse, og tilløp til å skulle bringe inn politihjelp. Tante Vivi kunne jo ikke forlate de andre tjue barna for å lete etter meg. Ikke hadde vi telefon. Løsningen var å få hjelp av noen tilfeldige i strøket, eller i siste instans bringe inn politiet. Så langt kom det ikke. Vi dukket opp i grevens tid. Jeg forsto nok ikke alvoret til fulle den gangen, men jeg husker alvorlige samtaler både med tante Vivi og mor og far. Senere holdt jeg meg i ro i parken.

Fotografiet er tatt mot husrekken som ligger langs Markveien. Gården som diffust kan anes bak de tre ungene som henger over benkeryggen, har adressen Olaf Ryes plass 6. Vi er, ser det ut til, en relativt alvorlig forsamling barn. Det var en høytidelig ting å bli fotografert. Jeg legger også merke til at alle ser rimelig sunne og friske ut, og at vi er godt kledd for en kjølig høst- eller vårdag. Det er ikke merkeklær vi bærer. Det meste er hjemmestrikket og hjemmegjorte omsydde voksenplagg, vil jeg tro. Min ”parkdress” hadde for eksempel en fortid som førkrigs høstkåpe for mor. Ved hjelp av mors kløkt og en Singer sveivesymaskin ble den omskapt til anvendelig barnetøy. Slik var det under og like etter krigen.

Legg også merke til at flere av jentene har skinnluer eller hetter med skinnbesetning. Dette er også et typisk trekk i de første etterkrigsårene. Skinnet er sikkert fra kanin. Kaninoppdrett var svært utbredt under okkupasjonen fordi kjøttrasjoneringen var streng. Kaninen ga ikke bare mat, men skinnet ble også tatt vare på. I ukeblader, og kvinne og kvinne i mellom, ble det formidlet oppskrifter på garving og beredning av kaninskinn. Skinnene ble brukt til luer, som vi ser, og muffer. En muffe er en håndvarmer til å henge foran på magen utenpå yttertøyet. Den var gjerne opphengt i en snor rundt nakken.

Det er store forandringer på Olaf Ryes plass. Kanskje ikke i det ytre, men livet i parken har endret seg vesentlig. I dag er det ingen barnepark i nordenden av plassen, men en stor uterestaurant. Og den digre fontenen midt i parken spruter langt fra så friskt og stort i dag som den gjorde den gangen jeg satt der med spade og spann.

Bjørn Henrys byminner

Hva har Grünerløkka gjort galt? Vi har ikke et eneste hotell!

ill.: Mette Giæver

Av Arve Johansson, ill: Mette Giæver, gjengitt med tillatelse

Her bor vi i en av byens mest populære områder, bydelen flommer over av restauranter, barer, butikker, underholdningstilbud, og andre viktige tilbud. Se oversikten her

Vi trenger et hotell eller to. Mange av oss kommer fra andre steder enn Oslo, og vi har ofte små boenheter, og vi får besøk av familie og venner. Hvor skal vi innkvartere dem?
Det er noen som ikke har fulgt med i timen, Jan Vardøen, vis oss hva du kan, før Petter Stordalen eller Olav Thon gjør det. Grünerløkka er et meget spennende område, med et godt tilbud til hotellgjester. Noen må våkne!
Selv Kampen har fått hotell, men her på Løkka finnes ikke et eneste overnattingssted.
Det finnes mange flotte gamle bygg som absolutt kunne ombygges til et hotell, Hva med Halléns vernede lokaler. Her hvor ikke en gang Hennes & Maurits kunne få til en bra butikk. Seilduken som er en perle kan jo også være et godt alternativ.
Nei, sett i gang, start opp med et godt hotell til en fornuftig overnattingspriser, gjerne med en god restaurant. Sentrumsnært, midt i der alt skjer. Hotellet ville få et fortrinn fremfor de andre som ligger i sentrum, Gode naboer. Godt miljø, og mange gjester.

Jan, mulig hotelleier?

Hallén-gården som hotell

Rockekongen Roald Stensby kommer til Løkka

Roald

Av Arve Johansson
I forbindelse med rock- og popsenterets åpning på Grünerløkka skal det i morgen, lørdag være en konsert på Olav Ryes plass. Se egen pressemelding.
Her vil det bli mulighet til å møte den legendariske rockekongen Roald Stensby.
Roald vant norgesmesterskapet i rock i 1959, og ble nordisk mester samme år på Jordal Amfi.
Hans legendariske plateinnspillinger fra denne tiden har blitt samlerobjekter, og de selges i dag for flere tusen kroner.
I tillegg til musikk har hans liv bestått av bokstavstabling, som han selv uttrykker det. Som tekstforfatter i flere reklamebyråer, samt reklamesjef for Tandberg Radiofabrikk i flere år har skriving vært hans store interesse. Han skrev bl.a. en del av tekstene til Totto Osvold og Bjørn Sands figur Stutum. Mer ukjent er det at uttrykket ”det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær” er laget av Roald til en kampanje for Helly Hansens klær.
Hans rockekarriere ble ikke så lang, mye på grunn av han innsats i det Norske Forsvaret, da militærtjenesten tok ham vekk fra rocken i lang tid.
Roald var også programleder i rockens barndom i Norge, i Pop-Korn var det eneste rockeprogrammet på denne tiden.
Du kan lese mer om Roald Stensby her

Unike bilder
I parken vil det være mulighet til å se en rekke flotte bilder fra rockens barndom i Norge
Tore Fredenlunds bilder fanger stemningen fra dette historiske arrangementet både på scenen og ute blant publikum, og ikke minst fra kaoset som utartet seg etter at Little Gerhard ble kåret som seierherre.
Popsenterets utstilling inkluderer også bilder fra det andre nordiske mesterskapet i rock året etter, da vår egen Roald Stensby vant og ble kronet som hele Nordens rockekonge.
Bildene er trykket på store aluminiumsplater og vil stå ute i parkområdene under hele festivalen. Utstillingen åpnes lørdag 23. august klokken 12. I løpet av gratisarrangementet vil du i tillegg til å møte Roald Stensby, Nordens rockekonge i 1959, høre musikalske innslag ved bl.a. Eigil Berg, Svein Finjarn og det moderne rockabillybandet Lucky Bullets.

Han kom med torvstrø og gode råd

bjoernhmidlertidig

Av Bjørn H. Syversen:

Mange yrker er forsvunnet.
De er ihvertfall nesten helt borte.
Dotømmere for eksempel, er det ikke mange igjen av i dag.
I min barndom derimot, for drøye seksti år siden, representerte denne yrkesgruppen et viktig innslag i hverdagen. Et par ganger i uka fikk vi besøk av dotømmerne i bakgården vår, – og det var kloke folk.

Familien vår bodde i Markveien på Grünerløkka noen år like etter krigen.
Mor og far, broren min og jeg i en leilighet på ett rom og kjøkken i bakgården.
Gjennom forgården, som lå ut mot gata, førte et portrom inn til gårdsplassen og bakgården.
Over gårdsplassen hang luftsnorene som var fylt med tørketøy når det var vær til det.
Om sommeren ble det pyntet med blomkarse og andre blomster nede i gården. Noen ganger ble også stueplanter satt ut i sommerdagen for å få litt ekstra lys, luft og kanskje smaken av en frisk regndusj.
Nede på gårdsplassen var utedoene. En lang rekke dodører skjulte like mange seter og dobøtter, og fylte området mellom for- og bakgård.
På motsatt side av utedoene var søppelkassene plassert. To svære blikkasser med lokk som ikke var tettere enn at rotter kunne ta seg inn til avlagte delikatesser fra enkle etterkrigshusholdninger. Mye kunne det ikke være å finne, for det lille som var av matrester havnet som regel i skylledunken, – en mindre, rund dunk som var plassert ved siden av søppelkassene. Skylledunken hadde tett lokk og ble tømt regelmessig av en mann som kom med hest og vogn. Han kom vel kanskje fra en gård i Østre Aker et sted, hvor de kokte grisefôr av matrestene fra Markveien?
Gårdsplassen var min lille verden. Gjennom portrommet kom alle som hadde ærender hos oss, og gjennom porten måtte vi gå for å oppsøke samfunnet utenfor. Det var den eneste forbindelsen med omverdenen. Mødre som hadde vært i butikken kom der. Far kom gjennom porten hjem fra jobben. Bonden fra Østre Aker kom for å hente skyllebøtta, og etter å ha tømt den kom han tilbake inn gjennom porten med den tomme bøtta. Gjennom porten kom også regelmessig de som hadde med utedoene å gjøre.
Doene ble, såvidt jeg husker, tømt minst én gang per uke. Mellom tømmingene kom det noen og strødde; dvs. de hadde en skuffe torvstrø ned i hver dobøtte.
Dotømmerne var hyggelige karer, som særlig på strørundene hadde tid til å snakke med oss ungene om både det ene og det andre. I barnslig beundring for disse staute arbeidsmenn ga jeg engang uttrykk overfor en av dem at jeg godt kunne tenke meg å gå inn i dotømmeryrket når jeg ble stor. Konfrontert med dette ønsket om yrkesvalg fra min unge munn, stoppet han opp og satte seg ned på huk. Så så han alvorlig på meg og sa: “Ja, da må du være flittig og flink på skolen, gutt! Gjør du det bra, kan det godt hende at du får sjansen.”
Jeg skulle begynne på skolen samme høst, og bestemte meg der og da for virkelig å gå inn for skolearbeidet.
Jeg hadde satt meg mitt første mål i livet.
Nå ble jeg aldri dotømmer, men den kloke yrkesmannens råd bidro til å gi meg motivasjon for det grunnleggende skolearbeidet, og det fortjener han takk for!

BILDE 3 — Gjennom portrommet kan man skimte bakgården. Foto: Bjørn Henry Syversen

BILDE 6 — Lekeapparater og sykkelparkering har tatt utedoenes plass. Foto: Bjørn Henry Syversen

Rehabilitering av paviljongen i Birkelunden

10.08.2008

Det har vært tydelig lenge: Musikkpaviljongen i Birkelunden har hatt store sprekker og var temmelig nedtagget. Nå ser myndighetene det samme og har bevilget halvannen million for å totalrehabilitere den vakre musikkpaviljongen i sentrum av Birkelunden. Arbeidet begynte i mai og skal ferdigstilles i løpet av høsten.

Byrådet ba i fjor folk om å komme med råd og tips om steder som trengte oppussing og Birkelundens paviljong kom opp i den sammenhengen – og takk for det!

10.08.2008

IMAG0082 — Paviljongen er dekket med stillas og et blått nett.

Halléngården er fredet

Riksantikvaren har i sommer bestemt seg for å frede gården i Thorvald Meyers gate 59. Så bra!
Formålet med fredningen er å sikre et unikt butikklokale preget av funksjonalisme og art deco, hovedsakelig designet av arkitekt Ole Sverre.

Fra Riksanitkvarens sider leser vi blant annet:
Fredningen skal bevare den opprinnelige arkitekturen knyttet til to viktige faser i gårdens historie: 1880 og 1931-34. Nyrenessansefasaden fra 1880 er uvanlig fint ornamentert og sjeldent godt bevart. Den arkitektoniske helheten er vellykket, tross to svært ulike stiluttrykk. Butikkfasaden er dessuten sterkt integrert med interiøret, noe som styrker argumentet for fredning av eksteriøret.

Sjelden representant
Det er per i dag svært få bevarte butikk/konfeksjonsinteriører fra 1930- og 1950-tallet. Med den slitasje og det fornyelsespress butikklokaler er utsatt for, er et intakt forretningsinteriør fra 1930-tallet med spor av senere kontinuerlig bruk meget sjeldent og av høy kulturhistorisk verdi. Riksantikvaren anser Halléngården for å være en viktig og sjelden representant for 1900-tallets næringseiendommer.

Les mer her: Riksantivarens vedtak

Hele fredningsvedtaket kan du lese her

Bildeserie med 5 bilder — bla ved å trykke på pilene