Viser arkivet for stikkord barnepass

Vivi på Olaf Ryes plass

Parktante Vivi med hele barneflokken på Olaf Ryes plass

Av Bjørn Henry Syversen

Vivi på Olaf Ryes plass
Den snille parktanten som jeg rømte fra

Jeg fant igjen et gammelt fotografi for noen dager siden. Det viser en gruppe barn sittende på og rundt en parkbenk sammen med en voksen dame med et lite barn på armen.

Bildet er tatt på Olaf Ryes plass. Barna er hos parktante. Den voksne damen er parktanten. Hun het Vivi.

Da jeg ble storebror i mai 1946, betydde det at antallet personer i vår lille leilighet økte fra tre til fire, en ganske betydelig økning. Tilveksten innebar også en endring i familiens døgnrytme, noe som selvsagt i sterkest grad berørte mor. Hun hadde behov for tid til å gi broren min den omsorgen han hadde krav på som det spedbarnet han var.

Dette var årsaken til at jeg ble plassert hos parktante noen timer hver dag fra ettersommeren 1946. Bildet kan være tatt enten seinhøstes 1946, eller på våren 1947. Påkledningen, og det faktum at de store parktrærne er uten blader, er grunnen til at jeg trekker en slik slutning.

Forfatteren sitter som nr. 2 fra venstre i første rekke, med godt grep om spann og spade og som den eneste med pyntelommetørkle i venstre brystlomme.

Jeg hadde det fint i parken hos tante Vivi. Hun passet godt på oss, men som det framgår av bildet hadde hun eneansvaret for 21 smårollinger, en ordning som kanskje ikke hadde vært fullt ut akseptert i dag. Men det ga meg én gang muligheten til å stikke av. Det må ha vært ganske tidlig i min «parkkarriere», og det var nok sjalusien som drev meg. Tanken på at mor bare brydde seg om broren min, og at hun hadde «satt bort» meg, ble så påtrengende at jeg en dag la i vei ut av parken, over Grünersgate, opp Markveien, over Helgesens gate og inn i porten til Markveien 22.

Mor ble forskrekket da hun så meg. Jeg fikk en skjennepreken før hun lastet broren min i vogna, og vi ruslet fort tilbake ned i parken igjen. Der var det full oppstandelse, og tilløp til å skulle bringe inn politihjelp. Tante Vivi kunne jo ikke forlate de andre tjue barna for å lete etter meg. Ikke hadde vi telefon. Løsningen var å få hjelp av noen tilfeldige i strøket, eller i siste instans bringe inn politiet. Så langt kom det ikke. Vi dukket opp i grevens tid. Jeg forsto nok ikke alvoret til fulle den gangen, men jeg husker alvorlige samtaler både med tante Vivi og mor og far. Senere holdt jeg meg i ro i parken.

Fotografiet er tatt mot husrekken som ligger langs Markveien. Gården som diffust kan anes bak de tre ungene som henger over benkeryggen, har adressen Olaf Ryes plass 6. Vi er, ser det ut til, en relativt alvorlig forsamling barn. Det var en høytidelig ting å bli fotografert. Jeg legger også merke til at alle ser rimelig sunne og friske ut, og at vi er godt kledd for en kjølig høst- eller vårdag. Det er ikke merkeklær vi bærer. Det meste er hjemmestrikket og hjemmegjorte omsydde voksenplagg, vil jeg tro. Min ”parkdress” hadde for eksempel en fortid som førkrigs høstkåpe for mor. Ved hjelp av mors kløkt og en Singer sveivesymaskin ble den omskapt til anvendelig barnetøy. Slik var det under og like etter krigen.

Legg også merke til at flere av jentene har skinnluer eller hetter med skinnbesetning. Dette er også et typisk trekk i de første etterkrigsårene. Skinnet er sikkert fra kanin. Kaninoppdrett var svært utbredt under okkupasjonen fordi kjøttrasjoneringen var streng. Kaninen ga ikke bare mat, men skinnet ble også tatt vare på. I ukeblader, og kvinne og kvinne i mellom, ble det formidlet oppskrifter på garving og beredning av kaninskinn. Skinnene ble brukt til luer, som vi ser, og muffer. En muffe er en håndvarmer til å henge foran på magen utenpå yttertøyet. Den var gjerne opphengt i en snor rundt nakken.

Det er store forandringer på Olaf Ryes plass. Kanskje ikke i det ytre, men livet i parken har endret seg vesentlig. I dag er det ingen barnepark i nordenden av plassen, men en stor uterestaurant. Og den digre fontenen midt i parken spruter langt fra så friskt og stort i dag som den gjorde den gangen jeg satt der med spade og spann.

Bjørn Henrys byminner