Viser arkivet for stikkord alfsbyhistorier

I tau over Dælenenga

Av: Alf Folmer

Sommeren 1937 var det tid for en annerledes oppvisning på Dælenenga. Jeg bodde i 4. etasje i Bergenegården, Københavngata 11, og hadde orkesterplass da en mann ble heist to hundre meter opp i lufta. Men slutten ble ikke som forventet.

Fra vinduet i leiligheten hadde jeg en fantastisk utsikt over Dælenenga idrettsplass. Her hadde jeg løpt 60 meter og gått på skøyter. Her hadde jeg sett datidens store stjerner Sonja Henie, Oscar Mathiesen og Otto von Porat. I 1929 ble det bygd en velodrom på idrettsplassen. Bernt «Bæla» Evensen var ofte og trente på banen.

Dælenenga hadde store tribuner med plass til mange tilskuere. Det var ofte idrettskonkurranser, og alltid mange tilskuere. De fleste hadde med seg en dram for å høyne stemningen. Gleden var stor og heiaropene steg i takt med at det ble mindre og mindre på flaska.

Mens folk sto som pakket på tribunen pleide jeg å krype under for å plukke flasker. Jeg hadde sneket meg under gjerdet mot København gata og videre inn under tribunen. Når en tilskuer hadde drukket siste dråpe, sparket han flaska ned under tribunen.

Jeg plukket flasker alt jeg orket. Det hendte jeg fikk en flaske i hodet. Men jeg fortsatte og gjemte flaskene i et hjørne som bare jeg visste om. Dagen etter kom jeg tilbake med en kjerre. Jeg fylte den og dro den ned til Vinmonopolet i Markveien. Det kunne bli en svært god ekstrafortjeneste i tillegg til det jeg tjente ved å selge napoleonskaker på dørene og Arbeidermagasinet.

Aldri skjedd førSommeren 1937 var jeg 16 år. Jeg sto i vinduet hjemme i stua og så utover Dælenenga. Med ett hører jeg en sterk dur i lufta. Plutselig ser jeg datidens helikopter, en autogiro komme farende fram over hustakene. Det var svært imponerende. En flyvemaskin her på Rodeløkka, og så lavt som den fløy. Dette var noe nytt.

Autogiroen gjør en stor sving inn mot Dælenenga idrettsplass. Midt over fotballbanen står den helt stille. Det ser ut som om den henger i lufta. Den durer og står stille ganske lenge. Så senker autogiroen seg sakte ned og lander midt på banen.

Piloten eller aviatøren som vil kalte ham, sitter helt åpent i maskinen. Han hopper ned fra autogiroen og går fram til en gruppe mennesker. Lenger borte står en hel menneskemengde samlet. Alle har kommet for å se noe som aldri har skjedd før i Oslos historie. De har kommet for å se en demonstrasjon av det verdensberømte kjemiske underet METALFIX, et lim som limer alt over alt og som blir sterkere enn stål.

Et bilde som beviser denne sensasjonen er et bilde med en automobil i Paris med Eiffeltårnet som bakgrunn. En bil er heist opp i en kran. Den henger i en reim. Reima har først blitt kuttet i to for så å bli limt sammen med Metalfix. Bilen som veier over to tonn, er fire meter opp i lufta og to menn våger livet ved å stå under bilen. Men limet holder og det ble en perfekt og lykkelig demonstrasjon. Metalfix fikk førsteklasses reklamer, og flaskene med den grå massen blir solgt over hele verden.

Opp i lufta Nå når Metalfix skal markedsføres i Skandianvia, skal limet få enda bedre reklame med et enda dristigere vågestykke. Det skal være en demonstrasjon på Dælenenga og jeg er øyenvitne fra vår egen stue.

Norges generalagent for Metalfix var N. Blomberg A/S med kontor i Kongens gate 7. Firmaets hovedprodukt var kalk og kalkstein. Metalfix skulle være produktet som løftet firmaets dårlige økonomi.

Nå står Nils Blomberg, eier av N. Blomberg A/S, selv inntil autogiroen sammen med aeronauten og en mann. Mannen holder i et stort tau. Så kommer to andre karer fram. De kontrollerer tauet. Tauet er kappet av på midten og stumpene limt sammen med Metalfix. Alt er perfekt.

Lenger borte står presse, innbudte og mange nysgjerrige tilskuere. Aviatøren kommer seg opp i autogiroen igjen, motoren starter, rotorbladene begynner sakte å gå rundt, fortere og fortere. Det blåser så folk trekker seg tilbake. Den ene enden av tauet er festet i hjulakslingen på autogiroen, i den andre enden er en mann fastspent i en sele.

Så løfter autogiroen seg og stiger sakte mot himmelen. Vinden fra rotorbladene gjør at mange hatter blåser av.

Da Metalfixmannen blir løftet, blir det jubel. Han henger fra tauet og vifter og flakser med armer og bein av begeistring. Etter endt luftferd skal han få to tusen kroner. Det er enormt mye penger i Oslo i 1937. Under ferden opp over gleder han seg til alle pengene som venter. Det er lettjente penger. Dette kan han gjerne gjøre en gang til.

Metalfixmannen har en utrolig utsikt over Dælenenga og Grünerløkka der han henger nesten to hundre meter over bakken.

Nede på idrettsplassen står folk og beundrer det hele. Generalagent Nils Blomberg er mektig stolt. Dette er mer spektakulært enn i Paris. Autogiroen står stille i lufta. Tauet er stramt med den hengende mannen som flakser med bein og armer av glede og vinker til alle der nede på bakken.

Jeg har perfekt utsikt fra vinduet hjemme: Dette er fantastisk, en flyvemaskin som står stille. Jeg snur meg mot kjøkkenet og roper: – Mor, kom skal du se. Det er en mann som henger i et tau oppe i lufta, høyt over Dælenenga. Mor skynder seg til vinduet. Jo, der oppe er autogiroen, men hvor er mannen i tauet? Nå er det bare et tomt tau som blåser fram og tilbake i vinden. Autogiroen gjør en sving og senker seg fort ned til fotballbanen. Etter en stund hører vi sykebilen komme. Metalfixmannen får ingen glede av alle pengene, og det tar lang tid før vi igjen kan se reklame for Metalfix.

Limet som limer alt og er sterkere enn stål.

Alf Folmer

 

Alf Folmer er arkitekt, fotograf, skribent og frimann. Han ble født 29. juni 1921 i Östra Ämtervik i Värmland, men vokste opp på Rodeløkka. I dag bor han i Saltsjöbaden i Stockholm, er gift med sin Eva, har to sønner, to døtre og fire barnebarn. Da Alf fylte altså 80 år i 2001 og ble omtalt med raus spalteplass i en rekke svenske aviser, blant annet den riksdekkende Dagens Nyheter.

Alf besøkte Deichman på Grünerløkka med et givende foredrag i 31. mars 2001. For de som var til stede og som har lest Folmers historier på BITT ble det en minnerik stund. Les om den her

Om Folmers bakgrunn kan du lese mer her:

Folmers høydepunkt på Birkelunden internett er «Byens luktlandskap».

Møbler, skjellakk og dunder i Gøteborggata

Av: Alf Folmer

Det er strid om den gamle verkstedbygningen i Gøteborggata 32 – 34. Rodeløkka Eiendomsutvikling vil rive den gamle verkstedbygningen. Bydelsutvalget krever at den blir stående. Den er i brukbar stand og er en markant og viktig del av Rodeløkkas miljø og histore. Det vet ikke minst jeg.

Jeg kjenner den gamle bygningen godt. Da jeg vokste opp i Københavngata og Marstrandgata på 20-tallet, kalte vi bygningen for Ruudgården.

Hver dag når jeg skulle til Sofienberg skole gikk jeg forbi bygningen. Jeg syntes det var det største huset på Rodeløkka.

Denne delen av Rodeløkka var spennende. Jeg sto ofte og så på de flotte bilene som var utenfor. Det var arkitekter og andre som var på besøk til Ole N. Ruuds stor møbelfabrikk. På andre siden av gata var Kolberg Caspari A/S, landets eldste automobil- og motorforretning.

Her kunne man se enda flottere biler som Cadillac, Hudson, Terraplane og Packard- Landets flotteste bilforetning og landets beste møbelfabrikk lå side ved side på Rodeløkka.

MøbelfabrikkenDet var Ole N. Ruuds møbelfabrikk A/S som fylte nesten hele det store murhuset. Verkstedet var 1800 kvadratmeter stort. Her hadde 40 snekkere arbeid.

Men hvem var Ole N. Ruud? Han var født 11. mai 1881 i Fluberg. Nitten år gammel begynte han i snekkerlære i Kristiania. Så ble han elev på den nybygde Kunst- og Håndverkskolen i Ullevålsveien. Han hadde Henrik Bull som lærer og husket godt den kjente maleren Christian Krogh fra denne tiden.

I 1906 tok Ole Ruud svenne- og mesterbrev som møbelsnekker. For sin dyktighet fikk han et stipend for å studere i utlandet. Han var i Tyskland og etterpå i Frankrike, England og Danmark.

Ole Ruud startet verkstedet med noen få snekkere i 1907. Det gikk meget bra, og han fikk mange bestillinger fra arkitekter. I 1914 fikk han mye arbeid i forbindelse med den store jubileumsutstillingen som ble avholdt i forbindelse med 100 års jubileet for Norges grunnlov.

Det var arkitekt Henrik Bull som ledet utstillingen, og møbelverkstedet måtte ekspandere. Ruud måtte skaffe kapital. Georg Fr. Edelmann ordnet dette, men krevde samtidig å bli medeier.

Verkstedet vokste og i 1918 ble verkstedet aksjeselskap og ble en stor møbelfabrikk med 150.000 kroner i aksjekapital. Fabrikken spesialiserte seg på møbler og hotell- og butikkinnredninger. Ole N. Ruuds møbelverksted var den første fabrikken som lagde glassdisker, slik at det var mulig å se varene under glasset.

Ruuds møbelfabrikk ble kjent for utmerket arbeide. Det gjorde at mange arkitekter søkte seg til Gøteborggata 32 for å bestille innredninger og møbler etter sine tegninger.

Hit kom Henrik Nissen som hadde tegnet Grünerløkka skole og Grand Café, Hans Backer Fürst som tegnet Steen & Størm, Nils Reiersson som tegnet Deichmanske bibliotek, Arnstein Arneberg, Karen og Odd Brochman og mange andre.

Resultatet ble innredninger og møbler til Centralbanken og Realbanken, Den Norske Amerikalinjen, Hotell Astoria, Hotell Belvedere.

Foretningene til gullsmed David Andersen og J. Tostrup på Kal Johan fikk innredninger med de nye glassdiskene og Müller hotell i Trondheim, Fabrikken var på toppen av norsk håndverk, kunstindustri og kjent over hele Norge.

Møbler og skjellakk Møbelsnekker Finn Tangen bodde i samme gård som jeg og arbeidet hos Ole Ruud.

Det hendte jeg besøkte ham på verkstedet. Det var når moren hans, Kari, sendte meg dit med mat.

Jeg ble imponert over det store verkstedet, med alle snekkerne som sto ved høvelbenkene, lyden fra maskinene og lukten av tre.

Finn var mester til å polere møbler. Jeg sto å så på når han polerte et stort skrivebord. Han hadde en klut som var formet som en stor ball. Den var våt av skjellakk-politur. Det vil si at skjellakken var oppløst i alkohol.

Finn gnidde den store ballen i sirkler og åttetall over bordflata som skulle bli så blank at man kunne speile seg.

Når han dro kluten over bordplata ble det en stor matt skygge som en hale. Den ble sakte borte og overflata ble litt blankere. Det var som trolldom. Når Finn var ferdig, kunne man speile seg i bordplata.

Den flinkeste til å polere var Karl Myhre som også bodde på Rodeløkka. Han brukte alkoholen i skjellakken ikke bare til polering. Når han begynte å polere var han edru, etter hvert begynte han å sjangle, så ble han full, ramlet og sovnet under bordet.

Polérkarrieren hos Ole N. Ruuds møbelfabrikk tok slutt for Myhre. Han fikk snart nytt arbeid hos C. A. Johanssons snekkerfabrikk i Stockholmsgata 7, et snekkerverksted der de ikke hadde polering.

En dag da jeg var på vei hjem fra skolen passerte jeg Stockholmsgata 7, var det noen som ropte. Det var Karl Myhre. Han var sammen med tre andre karer.

– Kom hit, vil du tjene femti øre, spurte han. Jeg sa ja.

– Da skal du gå opp til Ruuds snekkerfabrikk i Gøteborggata. Gå inn på baksiden av huset, og opp i andre etasje. Der oppe til høyre er lakkeringsverkstedet. Der går du inn og spør etter «Pæra». Når du treffer ham, skal du hilse fra Karl å si at du skal hente en dram,

Femti øre var mye penger den gangen. Jeg gjorde som han sa, og kom rett inn i lakker- og polerverkstedet. Her luktet det sterkt av tynner.

«Pæra» som sto med en firkantet kasse med celluloselakk og pensel og lakkerte et møbel. Jeg sa hva jeg skulle.

Møbelfabrikken hadde store kanner med skjellakk. Det var bare å fylle på en flaske. «Pæra» gikk inn i et rom og etter en stund kom han tilbake med en flaske som han pakket inn i en avis og sa: – Nå må du gå forsiktig i trappa. Om noen spør hva du gjør, så kan du si at du har levert mat hos meg.

Ingen spurte, og vel tilbake hos Karl Myhre leverte jeg flaska og fikk femti øre. Det ble stor glede da Karl og karene fikk flaska med skjellakk.

Fra skjellakk til dunder

Nå begynte en merkelig seremoni, noe jeg aldri hadde sett før. Karl tok fram en annen flaske som man kunne se gjennom. Han fylte halve flaska med skjellakk. Så tok han fram en pose med salt som han helte i flaska. Sa satte han i en kork og begynte å riste flaska opp og ned, fram og tilbake, fortere og fortere. Han sang noe og ristet i takt til han ble rød i ansiktet. Så sluttet han og ga den verdifulle flaska til en annen av karene som fortsatte. Etter en stund så de på flaska.

Jo, skjellakken hadde begynt å klumpe seg. Så fortsatte tredjemann og fjerdemann. Etter en stund var prosedyren ferdig. Nå lå en gullskimrende skjellakk-klump og badet i ren krystallklar alkohol som holdt 87 prosent.

Der etter helte Karl alkoholen over i en ny flaske som han fylte opp med rent Maridalsvann. Det skulle holde 42 prosent eller tilsvarende Aalborg eller Løitens akevitt.

Nå var skjellakken blitt forvandlet til «dunder» og festen kunne begynne. Flaska med skjellakk-klumpen ble satt inntil veggen mot Rodeløkkens kassefabrikk. Der sto det allerede to flasker fra tidligere seremonier.

Jeg gikk hjem femti øre rikere. Nå var mysteriet løst med den store klumpen som man så ofte fant i flasker som lå på løkka eller i portrom. Jeg hadde alltid undret meg over hvordan det gikk å få inn en så stor klump i en flaske. Faren min hadde fortalt hvordan en lagde flaskeskuter, fikk en fullrigger inn i en flaske. Nå skjønte jeg noe mer.

Alf Folmer

 

Alf Folmer er arkitekt, fotograf, skribent og frimann. Han ble født 29. juni 1921 i Östra Ämtervik i Värmland, men vokste opp på Rodeløkka. I dag bor han i Saltsjöbaden i Stockholm, er gift med sin Eva, har to sønner, to døtre og fire barnebarn. Da Alf fylte altså 80 år i 2001 og ble omtalt med raus spalteplass i en rekke svenske aviser, blant annet den riksdekkende Dagens Nyheter.

Alf besøkte Deichman på Grünerløkka med et givende foredrag i 31. mars 2001. For de som var til stede og som har lest Folmers historier på BITT ble det en minnerik stund. Les om den her

Om Folmers bakgrunn kan du lese mer her:

Folmers høydepunkt på Birkelunden internett er «Byens luktlandskap»>

Her kan du lese om den politiske behandlingen fabrikkbygningen til Ole N. Ruuds møbelfabrikk.

 

Hele mitt liv har jeg fotografert. Bildet er fra før krigen. Det er tatt på hjørnet av Malmøgata og Gøteborgata. Den treetasjes bygningen er Ole N. Ruud møbelfabrikk.

Det samme hjørnet. Bildet er tatt i 1977. TIl venstre er Freias nye fabrikkbygning.

Det samme hjørnet i februar 2007. Hele gavlen til Ole N. Ruuds møbelfabrikk er synlig fra Malmøgata.

Fabrikkbygningen fra oversiden. Det er denne bygningen utbyggerne vil rive.

 

Eva Knardahl med røtter på Grünerløkka

Av: Alf Folmer

Jeg tar frem Aftenposten 5. sept. 2006. Leser en nekrolog over pianistinnen Eva Knardahl. Jeg blar videre i samme avis. I boligannonsene ser jeg en leilighet til salgs på Marstrandsgata 15 i 4de etasje. Det var i den leiligheten Eva Knardahls mor, Ester Martinsen vokste opp. Hvilken tilfeldighet i samme avis.

Jeg har bodd i gården og hørt meget om Martinsen. Jeg bestemte meg for å gjøre noe av dette.

Her i fjerde etasje bodde Ester, mor til den verdensberømte pianistinnen Eva Knardahl.

Ester bodde sammen med ni søsken, Lars, Åse, Alfhild, Solveig, Einar, Trygve, Leif, Bergliot, Reidun, mamma Anna og pappa Marius, altså 12 personer på  et rom og kjøkken med do på gården.

Det var i midten av 1920 årene. Den gangen bodde jeg i nabogården Københavnsgata 11.

Men noen år senere flyttet jeg inn i leilighet, etasjen under der Martinsen hadde bodd. Martinsens nabo Gunnar og Ågot Norby bodde da i gården og kunne fortelle meget om familien Martinsen.

Knardahl fra Nesodden

Esters far Marius arbeidet på Ringnes Bryggeri. Mor Anna hadde nok med å skjøte barna og hjemmet. Flere var musikalsk begavet. Einar spilte trekkspill, klarinett og fløyte. Trygve og Leif håndterte messinginstrument. På andre sia av gata i Københavnsgata 11, bodde Lars, Ola og Kristian Syverud som også var  musikalske. Noen av guttene var med i  Sofienberg skole musikkorps. Så begynte de å spille sammen, mest religiøst, men også populære melodier.

En søndag guttene spilte på Sofienbergs gamlehjem var musikkløytnant William Farre og musikeren Finn Knardahl tilstede. Begge beundret det lille orkesteret.

Finn Knardahl forsto at det var noe å gjøre av de flinke guttene. Finn Knardal og broderen Einar kom fra Nesodden. Begge kjente musikere, Finn spilte fløyte og Einar fiolin. Finn ledet et kino-orkester i Oslo der Einar var med. Det var under stumfilmens tid. Finn ledet sammen med Einar Blå Kors-orkesteret «Brio» med 15 medlemmer.

Etter musikken på Rodeløkka gamlehjem foreslo Finn Knardahl at han sammen med guttene Martinsen og Syverud skulle starte et orkester. De begynte å øve i Blåkorsgården i Storgata 38 under ledning av Finn. De bestemte at orkesteret skulle hete «Frisco». 

Problemet var hvor de skulle øve hjemme. Hos Martinsen i den lille stua var det for trangt. Det ble å øve hos Syverud i tredje etasje i Bergenegården. Begge gårdene tilhørte Alf Bergene som eide Bergene sjokoladefabrikk.

Anton Syverud var vaktmester for begge gårdene. Anton og kona Kari hadde ti barn, derfor hadde familien en leilighet på fire rom og kjøkken. Her var det god plass til å øve.

Når de øvde hørtes det så veggene ristet. Jeg bodde den gangen i leiligheten over i fjerde etasje. Mine foreldre klaget aldri. Men når jeg ti år senere og var med i Sofienberg guttemusikkorps og øvet med min tuba kom det klage fra Syverud. Som vaktmester bestemte han hvilke tider jeg fikk øve.

Ikke bare musikk

Når guttene Martinsen var nede i Storgata for å øve ville deres søster Ester være med for å høre når de spilte. Det gjorde Ester med beregning. Hun sa det var for musikken, men sannheten var at hun hadde forelsket seg i dirigenten Finn Knardahl. Finn la merke til at Ester ofte var med. Så ble han også forelsket.

År 1925 bestemte Finn og Ester for å gifte seg. Det ble et bryllup uten like. Et meget komprimert bryllup. Alle skulle samles på Marstrandsgata i den lille leiligheten på ett rom og kjøkken. De fikk låne stua til naboen Norby. Til stua bar man inn alt fra Martinsens stue.

Når gjestene kom ble Norbys stue også brukt som garderobe. Da var Martinsens stue

på 16 kvm ferdig for fest. Det ble musikk og dans i stua. I kjøkkenet spiste man og drakk. 

Fra fjerde etasje var det langt til doet på gården. Ingen i huset klaget. Alle likte Martinsenfamilien. Det komprimerte bryllupet ble vellykket.

Ester og Finn var nå gift. Så måtte de finne seg en bolig. Finn tjente hyggelig som musiker og dirigent. De kom over en leilighet på Uelandsgata på Ila, ikke så langt fra Marstrandsgata.

Omtrent samtidig fikk Esters far Marius jobb som vaktmester for det nye boligkomplekset på Vågebyveien nedenfor Rosenhoff skole. Hit flyttet resten av familien. Noen av familien hadde allerede flyttet hjemmefra.

Jente og et piano

To år etter bryllupet, den 10 maj 1927 fødte Ester et pikebarn som fikk navnet Eva.

Den lille jenta vokste opp på Uelandsgata. Finn fortsatte som musiker, dirigent og med kinoorkester. Nå hadde de råd til å kjøpe et brukt piano.

Det var stas med den lille jenta. Pappa Finn komponerte en egen vuggevise for sin datter.

Nesten hver eneste kveld sovnet lille Eva trygt når hennes far spilte vuggevisen på fløyte eller piano. Allerede da fikk det lille barnet musikken i blodet.

Søndagen 12. februar 1928 hadde det 15 manns Blå Kors-orkesteret stor konsert i Storgaten 38. Orkesteret begynte med å spille Blankenburgs «Gladiatorens avskjedsmars».

Så var det premiére med «Evas vuggevise, Berceuce». I salen satt lille Eva i mamma Esters fang stille, smilte og hørte på melodien som hun kjente igjen og likte.  

Et annet stort innslag i konserten var når trioen Finn: fløyte, broder Einar: fiolin og Ragnhild Pettersen: piano, spilte stykker av Weber og Schubert. Det var en kveld med meget musikk og som fikk stor oppmerksomhet.

Alt dette påvirket lille Eva. Musikk ble hennes verden. På piano kunne hun snart ta etter mye av den musikken hun hørte. Ester og Finn forsto snart at deres datter var et unikum.

Eva satt ved pianoet mens andre barn var ute og lekte. Å spille var det eneste hun ville.

Besteforeldrene Anna og Marius flyttet i midten av tredveårene fra Rosenhoff til Sofienberg i Kirkegårdsgata 9. I gården nr.11 bodde min barndomsvenn Bjørn Gillberg som var vår nabo fra Københavnsgata 11. Han har fortalt at når Eva Knardahl var på besøk hos sine besteforeldre og var ute og lekte hadde hun alltid hvite hansker på seg for ikke å skade hendene. Bjørn var tre år eldre enn Eva.

Gillberg hadde sommerhus i nærhet av Knardahl på Nesodden. Når Eva besøkte sine besteforeldre her måtte hun alltid ha hansker på seg når hun var ute og lekte.

For det meste satt hun og spilte piano. Bestefar Anton Knardahl var børsemaker og onkel Einar yrkesmusiker og meget dyktig fiolinist som gav Eva meget musikalsk kunnskap.

Den verdensberømte Eva

Eva Knardahl debuterte 1938, bare 11 år gammel. Hun vakte enorm oppsikt som musikalsk vidunderbarn. Utdannelsen som pianist fikk hun hos Mary Barratt Due og Ivar Johnsen.

Som tonekunstner ble hun kjent over hele verden, og bodde 20 år i USA. Eva var gift to ganger. Først med fiolinisten Robert Andersen, siden med den amerikanske musikeren Arthur Sreiwald.

To ekteskap uten barn. 1986 ble hun professor ved Norges musikkhøgskole. Samtidig fikk hun Den kongelige Norske St. Olavsorden. Samme år skrev jeg til Eva Knardahl for å vite mere om hennes mor og barndom. Fikk aldri noe svar. Den 10. jan 1987 ringte jeg. Vi hadde en fin og lang samtale. Hun fortalte at hun ikke hadde noe som helst interesse av hvorledes det var innen hun ble berømt tonekunstner. Var det en skam å komme fra enkle sosiale forhold ?

Men Eva Knardahls musikk, karriere, og hennes røtter på Grünerløkka lever videre.

Alf Folmer

e-post: alf@folmer.se

 

 Blå Kors-orkesteret fra 1928.  A = Finn Knardahl, Evas far som er dirigent. B = Einar Knardahl, bror til Finn.

Faksimile fra Aftenposten 05.09.06

Leiligheten i Marstrandsgate 

 

 

Magasinets død ble den andres brød

Av: Alf Folmer

To uforglemmelige døgn i 1929. Brannkatastrofen hos Steen & Strøm 20. mars, som gjør kjøpmann Selikowitz fra Grünerløkka til millionær, festforestillingen på Nationaltheatret og et kongelig bryllup da kronprins Olav og Märtha fra Sverige gifter seg.  Jeg bodde i fjerde etasje på Bergene sjokoladefabrikk i Københavngata 11. Jeg var åtte år. Kvelden 20. mars hendte det noe jeg aldri glemmer. Ved åttetiden, da jeg skulle legge meg, var det noen som banket hardt på entrédøra. Far åpnet. Der sto naboen Anton Gillberg. Han var ansatt på fabrikken og gikk vakt den kvelden. Opphisset sier han: – Det er en fæl brann nede i byen. Følg med opp på taket, så skal dere få se. Mor ville ikke at jeg skulle bli med, men far sa at han skulle holde orden på meg.


Så kledde mor på meg, og far og jeg fulgte med Anton Gillberg inn i fabrikken opp til øverste etasje, gjennom ei luke og ut på taket. Der var det store kjøleanlegget til fabrikken. Jeg ble litt redd og holdt far hardt i hånden. Så ser vi utover byen. Du verden for et syn. Herifra hadde vi overblikk over hele Oslo, og langt der nede i byen så vi store ildtunger som luet oppunder himmelen, og tjukk, svart røyk som spredte seg utover. Vi kunne allerede kjenne lukten.


Det virket som om hele sentrum brant. – Det ser ut som det er borte ved Stortorvet, sier Gillberg. – Slottet ligger der borte, så det kan det ikke være. I morgen skal jo han Olav gifte seg med hu Märtha fra Sverige. Håper ikke Vår Frelsers kirke (Oslo domkirke) brenner. Det er der de skal gifte seg.


Da vi så utover byen, kunne det faktisk virke som om kirken brant. Vi sto som forhekset og så på flammene som bare vokste, og røyken som spredte seg.


Jeg begynte å fryse. Vi gikk ned alle tre. Far og jeg hjem til oss selv, Gillberg tilbake til fabrikken. Da vi så ut av vinduet i leiligheten, var store deler av byen opplyst av brannen. Nede på gata hadde det samlet seg mange mennesker. Alle spurte i munnen på hverandre: – Hvor brenner det?


Nordens største magasin i ruiner
Det var hos Steen & Strøm det brant, nede i Prindsens gate 19. Det var klokken syv på kvelden. Det begynte med en kraftig eksplosjon. Så kom tjukk røyk fra kalosjelageret i kjelleren. En knallgas lagde en enda kraftigere eksplosjon. Så begynte linoleumslageret å brenne. Plutselig var hele huset overtent. Klokken åtte sto hele magasinet i fyr og flamme. Et regn av gnister, brennende papir og tøystrimler seilte gjennom luften som rødglødende løv.


Ilden i linoleumslageret i kjelleren skapte så sterk hete at glassrutene i Telegrafbygningen på den andre siden av gaten sprakk. Det var et makabert syn da motedukkene på herreavdelingen antente. De vred seg i varmen som levende mennesker. Katastrofen var total.


Festforestilling på Nationaltheatret
Samme kveld ble det satt opp en festforestilling på Nationaltheatret i forkant av det konglige bryllupet, som skulle holdes dagen etter. Her var geistligheten samlet, Oslos sosietet og fyrstelige gjester. Utenfor teatret sto en kompakt samling av mennesker som ønsket å få et glimt av de prominente gjestene. Det var feststemning i luften. På Nationaltheatrets balkonger sto flammende fakler. Lyskastere filtrerte de svenske og norske nasjonalfargene mot kveldshimmelen. Inne i teatret åpnet forestillingen med svensk musikk, Hugo Alfvéns «Festspill» Op. 25, og norsk musikk av Edvard Grieg, «Norsk dans» Op. 35. Utenfor jublet den store folkeansamlingen.


Festglede og fyrverkeri
Da fikk noen i menneskemengden utenfor Nationaltheatret se den kraftige opplysningen nede fra Prindsens gate og gnister som avtegnet seg mot himmelen med kraftige lyseffekter og farger. Var det fyrverkeri? Så kom én løpende fra Stortingsgata og skrek: – Det brenner, det brenner hos Steen & Strøm! Det spredte seg raskt gjennom folkemassen utenfor teatret, på gatene og i Studenterlunden at en stor del av byen brant. Nå var ilden så sterk at den lyste opp helt til Ekeberg i øst, til Holmenkollen i nord og Bærumsåsen i vest.


Folk begynte å gå i retning av brannen. De hadde tilsynelatende glemt det som skjedde på Nationaltheatret. Det ble helt tomt på gatene og i Studenterlunden. Samtidig når festspillet inne på teatret sin høyde.


Så når ryktet om katastrofen også teaterpublikumet. En vaktmester går forsiktig frem til tredje rad på parkett, der Steen & Strøms direktør, grosserer Erling Steen, sitter med sin frue. Han hvisker at hele Steen & Strøms magasin står i brann, og at situasjonen er alvorlig. Steen behersker seg og sier til sin fru at han må av gårde i et viktig ærend, at hun må ta det med ro. Han skal snart være tilbake. Forsiktig forlater han benkeraden. En bil står utenfor og kjører Steen til brannplassen. Her står han nå i full galla,, kjole og hvitt, mens 80 brannmenn drar 21 slanger frem og tilbake. Grosserer Steen er 38 år. På brystet lyser Sankt Olavs orden. En orden han fikk for stor innsats i norsk næringsliv. Nå ser han slektsarven og sitt eget livsverk gå opp i flammer.


Steen flytter seg litt vekk fra den sterke varmen. Da kommer firmaets kontorsjef Holm frem. Han har lenge stått gråtende og sett på tragedien. Holm er sjef for magasinets 400 ansatte, derav 230 funksjonærer. Han tørker tårene fra ansiktet. Han er fortvilet. Har noen brent inne?


Da høres et smell, som fra kraftig torden. Et stort murparti fra bygningen faller ned i Kongens gate. Røyk, flammer og gnister sprer seg overalt. Aske daler ned på grosserer Steens fine klær. Han går bort til brannsjef Brock Utne for å få rede på situasjonen. – Største og mest kompliserte brann jeg har opplevd, katastrofen er total, sier Utne. Steen forstår at han ikke kan gjøre noe her. Han må tilbake til Nationaltheatret.


Med aske på klærne sitter han atter på tredje benk. Hans frue Helene Catharina spør bekymret hva som har hendt. – Vi snakker sammen når forestillingen er slutt, da skal jeg forklare, hvisker han til henne. Under resten av festforestillingen på Nationaltheatret er Erling Steen helt borte fra det som skjer på scenen.


Oslo i festrus
Det er dagen etter brannen. Olav og Märtha fra Sverige skal gifte seg. Norske og svenske flagg og vimpler er heist over hele byen. Tidlig samles folk for å se brudeparet, som skal vies i Vår Frelsers kirke .


Utenfor kirken er det tjukt med folk. Mange kjenner brannlukten fra Steen & Strøm. Noen spør: – Hvor kommer lukta fra?


Så var de to blitt ett, det norsk-svenske kronprinsparet. Utenfor kirken hørtes hurrarop fra folket og salutt fra Akershus festning. Kong Håkon ga middag på Slottet, og dronning Maud var vertinne. På byen sang man ”Ja vi elsker” og ”Du gamla du fria”. Det var stemning som på 17. mai. Men i ruinene etter brannen på Steen & Strøm ulmet det fremdeles, og røyk fortsatte å bre seg over byen..


Kjøpmannen fra Grünerløkka
Salomon David Selikowitz, som bodde på Grünerløkka, hadde vært nede og sett på den store brannen i varehuset. Han drev selv en butikk i Calmeyergata 6, rett overfor synagogen. Han solgte sko og manufakturvarer, nytt, brukt, alt mulig. Selv kjøpte jeg en brukt tennisracket av ham der i 1937.


Mens han nå sto og så på den store brannen, forsto han at varelageret måtte være svært røykskadd, slik det alltid blir etter en brann. Selikowitz gikk hjem og skrev et brev til Steen & Strøm der han la inn et anbud for hele det røykskadde lageret. Anbudet ble antatt, og varemengden viste seg å være mye større enn han hadde ventet. Lass på lass ble kjørt vekk. Siden solgte han varene i butikken sin og ble med tiden millionær.


Magasinets død ble den andres brød.

 

Magasinet gjenoppstår
Den 5. april samme år reiser grosserer Johan Steen og arkitekt Ole Sverre til Berlin, Paris og London.
Sverre skal tegne det nye Steen & Strøm. Tidligere har han bl.a. tegnet Freia sjokoladefabrikk. Nå skulle Steen og Sverre skulle studere storbyenes moderne magasiner med det for øye å bygge Europas flotteste i Oslo.


Det nye Steen & Strøm ble en sensasjon. En bygning i ni etasjer. Rulltrapper, heiser, hustelefoner, rørpost, elektriske ur, automatisk brannslukkning, ventilasjon, klimaanlegg, støyalarm og lydisolering. Steen & Strøm gjenoppsto som en Føniks-fugl av asken og ble kjent over hele verden for sin funksjonelle arkitektur.


Alt fører noe godt med seg
Fra den beskjedne kramboden i Kongens gate 23 i Christiania for 210 år siden har Steen & Strøm i dag vokst til å bli Skandinavias største og ledende kjøpesenter.


Den jødiske kjøpmannen Salomon David Selikowitz fra Grünerløkka hadde stor familie å forsørge. Med ti barn og sin nyervervede rikdom klarte han nå å gi alle som ville, utdannelse, både som håndverkere og akademikere.


Hele historien om Selikowitz og meget mer om jødenes liv på Grünerløkka er fortalt av min barndomskamerat Jack Dabrosin, og alt er innspillet på lydbånd.


Alf Folmer
Send meg gjerne e-post med kommentarer til denne artikkelen:

alf@mbox316.swipnet.se eller
alf@folmer.se

Fra Sverige for å finne lykken i Norge

Av: Alf Folmer

Ellen og Agnes snakket ofte om å søke arbeid i broderlandet Norge. De var naboer på hver sin bondegård i nærheten av Mårbacka i Värmland, der Selma Lagerlöf bodde. Slett ikke noe dårlig sted, men gresset forekom dem å være grønnere på den andre siden av grensen. Kanskje den store kjærligheten også fantes der? Derfor satte de inn en annonse i bladet Husmodern. Det var i året 1919. Reisen skulle bli et eventyr som satte spor i deres liv.

 

En dag gikk Ellen over til sin kamerat Agnes og sa: "Jeg synes vi skal annonsere etter arbeid i Kristiania." Agnes gikk med på forslaget. Dagen etter reiste begge til Sunne, der de gikk inn i bokhandelen for å få hjelp med annonsen i Husmodern. Fredag 3. mars reiste de inn for å kjøpe bladet, og med det i hånden løp jentene til nærmeste café. Annonsen sto på side 63: "Två unga Wärmländskor, hushållskunniga, önska plats, tills. Eller var för sig, i Kristiania, omkring den 15 april–1 maj. Svar till ‘E.24, A19, 11953e’ Husmoderns annonskontor, f.v.b." – E for Ellen 24 år og A for Agnes 19 år. De trodde knapt det var sant. Annonsen var nå spredd over hele Sverige og Norge. De hadde åpnet døra til den store verden. Det var bare å vente på svar, mens ville fantasier huserte. Ingen av dem vil bli bondekone. De vil til storbyen og finne hver sin rike mann, bo flott og bli fine byfruer med pene klær og mange barn.

 Allerede 2. april kom det to svar til bokhandleren. De rev trolig opp konvolutten med en viss iver. I det ene sto det: ”En av damene kan få stilling som kokke i Kristiania. Ærbødigst Politimester Sverre Pedersen. Akersgaten 110. Vennligst skriv svar.” Ellen og Agnes åpnet den andre konvolutten: ”Kjære Wermlendsker. Begge kan få plass i kunstnerdalen som er i Hvalstad, Asker. Det er bare et lite stykke utenfor Kristiania. Den ene hos mig, Astrid Welhaven Heiberg. Den andre i nærheten, hos forfatteren Johan Bojer.”

Agnes og Ellen satte seg ned og svarte på brevet fra Heiberg, om at de ville komme til Hvalstad. Hjemme hos jentene var det foreløpig ingen som kjente til denne planen. Sammen gikk de først til Ellens foreldre, siden til Agnes’. Ingen hadde noe imot foretagendet, men advarte mot alle farer som lurte i en så stor by som Kristiania, og da særlig mot menn som kunne lede jentene ut i synd og fordervelse. Kort tid etterpå fikk de gjensvar fra Fru Heiberg, som ønsket dem velkommen. Hun skulle selv møte dem på stasjonen.

Nå begynte Ellen og Agnes å forberede reisen. De tok bussen til Sunne for å kjøpe nye klær. Hjemme begynte de å pakke. Det var sikkert vanskelig å sove. De skulle jo forlate det trygge hjemmet for å reise ut i den store verden. Ingen visste hva som ventet.

Eventyret begynnerTidlig på morgenen, allerede klokken fem, sto Ellens bror Arvid klar med hest og vogn for å kjøre jentene til Sunne og togstasjonen. Toget ville gå klokken ni til Kil, der de skulle bytte til Kristiania-toget som kom fra Stockholm.

Sent på kvelden var de fremme på Østbanestasjonen i Kristiania. Her var alt nytt og stort. Folk overalt. Inne på stasjonsområdet spurte de en uniformert mann hvordan de skulle komme seg videre til Asker. – Ta trikken som stopper utenfor. Ta den det står Skillebekk på. Gå av ved Vestbanestasjonen. Derfra går toget til Asker.

Med hver sin koffert og matkurv tok de trikken til Vestbanestasjonen, som ligger på andre siden av byen. Mens de satt på Vestbanen og ventet, spiste de resten av nisten. Så tok de toget til Asker, som stoppet på mange små stasjoner. Etter nesten en time var de fremme. Det sto ASKER med store bokstaver på stasjonen, som lignet den hjemme i Sunne. Det begynte å bli mørkt mens de ventet der helt alene og kjente en stigende uro. Men så kom det en elegant dame ut fra stasjonshuset. – Er dere de to unge damene fra Värmland?

– Ja

– Jeg heter Astrid Welhaven Heiberg. Dere er hjertelig velkommen hit til Hvalstad. Vi reiser hjem til meg, der dere kan overnatte.

Ellen og Agnes syntes hun virket ung, på samme alder som dem. Fru Heiberg kalte på en hestedrosje. På veien forklarte hun at hennes hjem lå i Vakåsveien i Hvalstaddalen. Der bodde det bare kunstnere, mange meget kjente. Derfor kaltes den også for Kunstnerdalen. De stoppet ved et hus med utsmykket inngang. Jentene ble henvist til et rom inntil kjøkkenet. – Er dere sultne er det bare å ta mat, sa Fru Heiberg. Ellen overleverte sine attester fra skolen og arbeidstiden i Mora. Jentene var nå alene i et annet land, med et uvant språk. De forsto ikke hva ”trikk” var for noe, at det betydde ”spårvagn”.

Dette var broderlandet, men alt virket så fremmed.

Om morgenen kom fru Heiberg inn på kjøkkenet. Etter frokost viste hun Ellen og Agnes rundt i huset. Et slikt hus hadde jentene aldri sett. Overalt hang de store malerier. – Både jeg og min mann er kunstnere, sa fru Heiberg. – Min mann Jean er for tiden i Paris. Han er elev hos Matisse. Men han kommer snart hjem. I vårt hus har vi ofte og mange gjester. Min far er arkitekt og slottsforvalter hos kong Håkon. Fruen fortsatte: – Ellen har gått Husmorskolen i Karlstad, ser jeg av hennes papirer, hun har lært å lage festlig mat. Det har hun gjort for Romson og Anders Zorn i Mora. Vi har ofte gjester som er nær kongehuset, mange kunstnere og venner fra utlandet. Derfor bestemmer jeg at Ellen, med sine kunnskaper om mat, blir hos meg. Vi behøver noen som kan lage avanserte retter. Agnes passer utmerket hos forfatteren Johan Bojer. Han bor i Kirkeveien, ikke langt herfra, og lever et stille liv uten hyppige besøk gjester.

Utpå ettermiddagen tok fru Heiberg Agnes med til Johan Bojer, som viste seg å være meget elegant kledd, med hvite mansjetter, slips og kravattnål. Agnes ble meget imponert. Han var høy og stilig med stor bart og fippskjegg, men hadde nesten ikke hår på hodet, og så snill ut. Så kom hans fru Ellen og barna inn. Agnes ble hilst velkommen til det bojerske hus. Barna Thora på 17 år, Randi, 16, og Halvard på 14 kom frem og hilste. Fru Bojer viste Agnes rundt i huset, kjøkkenet og det som skulle bli hennes rom.

Sammen med kunstnereNå var Ellen og Agnes installert i hver sin familie i Asker. Det var mai 1919. Første verdenskrig var slutt. Alle syntes de hadde mye å ta igjen og ville glede seg over livet, slik man gjorde det hos kunstnerparet Jean og Astrid Welhaven Heiberg. Jean var nettopp kommet hjem fra Paris, og Astrid hadde malt ferdig et bilde av kong Håkon. Kunstnere, forfattere og kulturpersonligheter samlet seg til store middager. Sammen med fru Heiberg satte Ellen opp menyen og handlet råvarer. Ellen var 24 år, fru Heiberg 26. De ble snart som venninner.

Fru Heiberg kunne fortelle at huset egentlig var en gammel tømmerlåve. Hennes venn arkitekt Arnstein Arneberg tegnet den om til et pent hjem. "Det er nok det eneste huset i landet der man over låvebrua går rett inn i peisestua." Hun hadde bodd der bare i to år.

 Astrid Heiberg likte å fortelle om seg selv. Hun hadde vært elev hos sin tante, malerinnen Harriet Backer. – Hun var altfor streng, men jeg lærte meg meget om malerkunst. Etterpå studerte jeg i Paris og Italia. Da jeg kom hjem, kjøpte jeg Ladegården. Samme år kjøpte Nasjonalmuséet et stort maleri med motiv fra Hvalstad. På den måten ble jeg meget kjent. Min far var slottsforvalter hos kong Håkon. Det gjorde at jeg lærte å kjenne kongehuset og fikk male portretter av de fleste der. Kongen og flere har vært hjemme hos meg i Ladegården. Så fikk jeg male et stort bilde av kongen i full størrelse. Denne fremgangen som kunstner ga meg mange venner.

 Den unge Astrid Welhaven Heiberg var meget vakker og slagferdig og lett å like. Ellen, som nå hadde vært hos Astrid i over et år, syntes hun ikke kunne ha det bedre. De to snakket ofte fortrolig sammen. Ellen fortalte at hun egentlig ville bli kunstner. Hun kunne bli elev hos den svenske kunstneren Paul Piltz, som var ganske kjent, men foreldrene hadde satt seg imot. I stedet sendte de henne til Husmoderskolan i Karlstad, der hun lærte å lage eksklusiv mat for fine familier. Flere av skolens elever kom til diplomatfamilier i Stockholm og utlandet. Etter skolen hadde Ellen fått plass hos grosserer Romson i Mora. Han var nabo, kunstelsker og god venn med maleren Anders Zorn. Zorn var ofte hos Romson og spiste middag, og det hendte da at Ellen snakket ham. En gang tegnet han et portrett av henne. Det kunne også hende at han ba om å få låne Ellen til sitt hjem for å lage en middag når han ventet prominente gjester. Ellen fikk se og høre mye i de to årene hun arbeidet i Mora.

 Så hadde Ellen reist en tur hjem til sine foreldre og til venninnen Agnes. Det var da Ellen kom på ideen om at de skulle søke arbeid i Kristiania.

Og nå var Ellen her hos Astrid Welhaven Heiberg, som forsto at Ellen hadde lært mye hos Romson og Anders Zorn. Det var fine hjem med kultiverte mennesker. Derfor ble Ellen noen ganger kalt inn som ”hedersgjest” etter en vellykket middag når gjestene skrøt av den gode maten med forrett, hovedrett og dessert. Når alt var avduket, båret inn i kjøkkenet, kaffe og cognac servert, kunne Astrid Heiberg komme inn til Ellen med en av sine kjoler og et par sko og si. – Ta på deg dette og kom inn til mine gjester. Ellen og Astrid hadde eksakt samme størrelse på klær. Når Ellen kom inn, kunne Astrid si: – Får jeg presentere min gode venn Ellen. Det er hun som har lavet den gode middagen. Hun har vært i Mora og kjenner Anders Zorn. Det imponerte. Og Ellen kunne fortelle hvordan det var i Mora og hjemme hos Zorn. Særlig når han forsøkte å overtale Ellen til å avbilde henne naken, som riktignok aldri ble noe av. Hun hadde sett hvordan det gikk når Zorn malte nakne kvinner. Det ble mere enn maling. Da ble det huskestue uten like i familien. Pensler, farger og møbler ble kastet i vilt sinne. Så en dag i slutten av august 1920 leste Ellen i avisen at Anders Zorn var død. Hun kunne ikke la være å felle en tåre.

Agnes, på sin side, var hos den berømte forfatteren Johan Bojer. Han satt hele dagen i skriverstuen og arbeidet. Her ville han ikke bli forstyrret. Da var hans kone, som også het Ellen, ute i hagen. Hennes store interesse var botanikk. Familien var svært tilfreds med den maten Agnes lagde. Bojer var fra Nord-Norge og ville helst ha fisk, og Agnes måtte lære seg mange norske fiskeretter. Hun fikk høre at Bojer hadde skrevet mange bøker, bodd i Italia, Frankrike, England og at han var en berømt person og svært rik. I arbeidsrommet hans sto bøker stablet fra gulv til tak, og papirer lå strødd på gulv og stoler. Agnes kunne ikke forstå hvordan han fikk orden på alt. Det var tre år siden Bojers bygde huset de døpte ”Plassen”, tegnet av arkitekt Magnus Paulsson. Så kjøpte de et hus i Gudbrandsdalen. Det lå i en fantastisk natur blant høye fjell. Her likte Ellen og barna seg, og de reiste ofte, særlig når Bojer arbeidet med avslutningen på en bok. Da ville han være helt i fred.

Når kone og barna var på reise, kunne Bojer si til Agnes: – Kom inn på mitt skriverom. Da fortalte han om sitt liv og det han skrev. Mest interessant, og trist syntes Agnes, var det når han fortalte om sin barndom. Bojer var et uekte barn, og ble som liten kalt ”horunge” og ”lausunge”. Hans mor var bare 17 år gammel, ansatt som hushjelp i en familie, da hun ble gravid. Barnets far ville ikke vite av ungen. Og ingen visste hva faren egentlig het. Han ville ikke at noen skulle vite om barnet. Derfor havnet barnet snart hos den ene, snart hos den andre.

– Jeg havnet til slutt hos en husmannsfamilie som het Fætten. De gav meg navnet Johan, fortalte Bojer til Agnes. Hun satt som forhekset når han fortalte. Bojer kunne også snakke om hva han holdt på å skrive: – Denne boka skal hete ”Den siste viking”, sa han en gang han var i meget godt humør og hadde fått det til som han ville. Han spurte Agnes om alt mulig. Hvordan det var i hennes hjem, om menneskene der hun bodde. Det var som han samlet stoff til en ny roman. En dag spurte han om Agnes hadde truffet Selma Lagerlöf og lest noe av henne. Jo, Agnes hadde møtt og snakket med Selma flere ganger, men aldri lest noe. – Hemma säger folk att det hon skriver är lögn. Det är sånt hon bara hittat på och då är det inget att läsa. Bojer lo hjertelig over dette. Agnes hadde nesten ikke lest en eneste bok i hele sitt liv. Men nå ble hun nysgjerrig på det Bojer skrev. Han ga henne boken ”Den store hunger”. Agnes ble så grepet at hun slukte det som sto der, det handlet om mennesker som er sterke nok til å tro på seg selv og til å gjøre noe for andre. Det ga Agnes selvtillit, og tro på Johan, som hun nå fikk kalle ham. Det gledet Bojer meget.

Når Bojer hade besøk av andre forfattere, kunne hun høre et og annet. En gang var Knut Hamsun på besøk. Selma Lagerlöf hadde for en tid siden feiret 6o-årsdag, med stor publisitet i Norge. Agnes kunne høre Hamsun si: – Selma Lagerlöf, den kjerringa med sitt sludder, få sånn publisitet i alle avisene er helt galt. Han hatet Selma. Da Selma fikk nobelprisen i 1909, ble Hamsun hennes bordkavaler ved middagen. Han satt hele tiden og drev med Selma og var uforskammet. Siden da hatet hun Hamsun, og han henne.

En gang kunne ikke Bojer la være å stryke Agnes over håret og kinnet. Han sa at hun lignet Marie Walewska, som han hadde skrevet om, Agnes hadde samme pene kropp, holdning og ansiktstrekk. Hun kjente seg et øyeblikk helt svimmel av denne berømmelsen. Ingen i hele verden hadde sagt noe sånt til henne før.

Etter hvert begynte han å komme inn til Agnes på rommet hennes når kone og barn var på reise. Han sa alltid så mye pent til henne. Bojers fippskjegg kan ha kilt henne i nakken i slike stunder. Den 19 år gamle jenta likte det han sa og smeltet, selv om han med sine 48 år kunne vært hennes far

Den norske maskinistenHos Astrid Welhaven Heiberg var hun og Jean i gang med å male. Kunstnere kom og gikk, de snakket om og diskuterte kunst. Det gikk i kubisme, pointillisme, avantgarde, Matisse, Van Gohg, Kandinsky og mye annet som Ellen ikke forsto noe av. Men hun syntes det var spennende.

Både Ellen og Agnes hadde sine fridager. Noen ganger tok de toget inn til Kristiania. I Asker var det et hotell hvor foreningen ”Vennskaben” holdt til. Der var det dans. En lørdag i september 1920, da de skulle på dans, kjente seg Agnes dårlig og bestemte seg for å være hjemme. Ellen dro dit likevel, med en norsk venninne fra nabohuset.

Under dansen får Ellen plutselig se den mannen hun året før hadde møtt da det var dans på Risenga. Han ser Ellen, går direkte bort til henne, og de svinger ut på dansegulvet. Ellen er overlykkelig for å ha møtt ham. Hun husker navnet. Ganske sjeldent navn forresten. Edvin Folmer, det husker hun godt. – Hvor har du vært? spør Ellen. – Jeg har vært till sjøs med en båt som heter ”Thordis”. Jeg var maskinist på båten. Mønstret av i New York og er nettopp kommet hjem.

Etter siste dans fulgte han Ellen hjem. Det var mørkt og kaldt der de sto i trappa. – Vi går inn til meg, sa Ellen. – Vi kan ikke stå her og fryse. Rommet lå inntil kjøkkenet, ingen merket at Ellen hadde besøk. Edvin setter seg i en god stol, Ellen går ut i kjøkkenet, koker kaffe og lager noen smørbrød. Edvin forteller om sin mor Anna som kom fra Gøteborg, om sin far Theodor som kom fra Älfsbacka i Värmland. Faren gikk til sjøs og lot aldri mer høre fra seg. Det ble sagt at han omkom. Moren ble stuepike hos direktør Andersson på Christiania Spigerverk. Så sier Edvin at siden han traff Ellen for et år siden, hadde han ikke kunnet glemme henne. At han tenker på henne hver eneste dag. Ellen svarer at hun ofte tenker på ham. De sitter nå på sengekanten og strør roser til hverandre. Han kan ikke tenke seg noen annen enn Ellen. De taler om skjebnen som har ført dem sammen. Følelsene stiger – og tar overhånd.

Klokken fem neste morgen tok Edvin på seg klærne og smøg seg av gårde.

Etterlysning i norske aviserEtter hvert som tiden gikk, kjente Agnes seg ofte dårlig og forsto at hun var med barn. Hun hadde innlatt seg i synd med en gift mann, hennes verden begynte å rase sammen. Johan Bojer, derimot, tenkte litterært på problemet. Han hadde i en roman skrevet en lignende historie, og som forfatter fant han nå en løsning. Han ga Agnes penger så hun kunne kjøpe vide klær for at den voksende magen ikke skulle synes.

Mens Bojers kone og barn var på reise, gikk han til Agnes, omfavnet henne og sa: – Gråt ikke, du skal ikke være urolig, dette vil ordne seg på en fin måte, ikke et eneste menneske skal få vite noe. Det hjalp, Agnes kjente seg roligere. Venninnen Ellen visste ennå ikke noe. Men en dag sa Ellen: – Jeg syns du er blitt tykkere …

Agnes: – Jeg har fått så stor matlyst.En dag fortalte Agnes at hun skulle reise en tur hjem til sine besteforeldre i Vitsand i Värmland.

Men Agnes reiste ikke til Vitsand. Hun reiste i stedet til Lidköping i Sverige, der det lå en privat fødselsklinikk for "ubemerkede" kvinner. Det hadde Johan Bojer ordnet. Agnes skulle dit for å føde et barn som siden ville bli adoptert bort. Etter hvert skrev Ellen til Agnes, som hun trodde var hjemme i Vitsand. Hun fikk til svar at Agnes ikke var der. Hun var heller ikke hjemme hos sine foreldre. Agnes var helt forsvunnet. Ingen visste noe. Johan Bojer hadde reist til Amerika, og fru Bojer visste heller ikke noe.

Tenk om det hadde hendt Agnes noe alvorlig … Hun kunne kanskje være voldtatt eller myrdet. Fru Heiberg og Ellen gikk nå til politiet i Asker for å få hjelp. Politi lovet å sende ut etterlysning til alle politistasjoner og sette inn en annonse i Kristianias aviser. To dager senere kom den på trykk:

”BORTKOMMET. En middelalders mørk dame iført høi brun hat, blaa kaape og brunt pelsvaerk, er bortkommet paa veien fra Kristiania til Vitsand (Sverige) i tiden 1.–20. mars. Mulige oplysninger bedes snarest sendt post-box 70, Hvalstad pr Kristiania ”.

 

Fra Agnes’ foreldre kom det urolige brev hver dag. Ellen skrev tilbake og forsøkte å trøste.

Agnes er tilbakeEllen sto i kjøkkenet hos fru Heiberg da døra plutselig gikk opp. Noen ropte: – Hei, og der sto Agnes. – Har dere savnet meg? spør hun. Venninnene omfavner hverandre av glede og går inn på rommet til Ellen. – Hvor har du vært? spør Ellen. Agnes forteller hele historien. – Det var et fantastisk pent sted med hyggelige leger. Alle var så snille og ville meg vel. Etter tre dager fødte jeg en gutt. De spurte om jeg ville beholde barnet. Jeg sa nei. Så spurte de om hvem som var far til barnet. Vet ikke, svarte jeg. Så fikk jeg skrive på et papir at jeg godkjente adopsjonen, forteller Agnes. – Angrer du? spør Ellen. – Noen ganger gjør jeg det, erkjenner Agnes, – jeg ville bare ikke komme hjem med en ”horeunge” og bli kalt "hore". Du vet hva baptistpastoren hjemme i Sverige alltid preker om barn som er født utenfor ekteskap. Men jeg klarte å gi gutten et navn. For meg heter han Johan. – Agnes får tårer i øynene. Hun trøster seg med at når hun en gang gifter seg, skal hun ha mange barn.Hos Johan Bojer gikk livet som før. Bare det at Bojer fremdeles var i Amerika. Fru Bojer var lettet da Agnes kom tilbake. Ingen visste noe utenom Ellen. Agnes bestemte seg for å slutte hos Bojer og flytte tilbake til sine foreldre. Hun hadde fått nok, drømte i stedet om å finne en snill mann der hjemme å gifte seg med.Men nå var det Ellens tur til å legge på seg, magen vokste, og det begynte å synes at hun var med barn. Barnets far, Edvin, var på hvalfangst i Syd-Georgia. Bare fru Heiberg og Agnes visste at Ellen var gravid. Hva skulle Ellen gjøre? Skulle hun reise dit Agnes dro, for å føde og siden adoptere bort barnet? Nei, Ellen bestemte seg for å ta på seg skammen, hun skulle tåle å bli kalt ” hore” med en ”horunge” avlet i synd. Ellen kjente seg meget syk. Hun kastet opp og var ofte besvimelsen nær. – Du må reise hjem til dine foreldre i Värmland, sa fru Heiberg. – Der skal du føde ditt barn.

Ellen reiser hjemDet var i slutten av juni 1921. Ingen der hjemme visste at Ellen var på vei. Hun hadde kjøpt seg et snøreliv og en stor kjole for at omstendighetene ikke skulle synes. Sent på kvelden var hun i Sunne og tok siste bussen hjem. Siden måtte hun gå et langt stykke, med koffert og stort besvær. Nå og da måtte hun sette seg for å hvile, kaste opp. Så sto hun endelig utenfor døra til hjemmet, blek som et lik, klar til å besvime. Døra gikk opp. – Er det ikke Ellen, kjære barnet mitt, hvorledes er det, du ser syk ut, kom inn, sier Ellens mor Kristina, som går frem og omfavner sin datter. Mor og datter begynner å gråte. Så kommer Ellens far Edvard og søsknene. Alle er forbauset over at Ellen dukker opp tilsynelatende uten videre, hun har jo ikke skrevet noe om at hun skulle komme hjem. De spør hva som er hendt. Ellen sier at hun vil legge seg og heller fortelle alt i morgen, og går til sitt gamle rom i annen etasje. Der står hennes seng. På veggen over senga henger det store bildet av Jesus som går i kornåkeren med sine disipler. Ved siden av henger Ellens diplom, en førstepremie i melking. Nå kjenner hun seg trygg.Dagen etter våkner familien av smerteskrik fra Ellens rom. – Hent jordmora! roper hun, til alles forskrekkelse. Bror Arvid forsvinner brennkvkt med hest og vogn. Med jordmora og hennes forløsningsveske ved siden av seg er Arvid i samme tempo tilbake der de startet. Jordmora tar vesken og hopper av vogna i fart. Hun løper inn i huset – og hører barneskrik. Ellen hadde i mellomtiden født et velskapt guttebarn. Dette var den 29. juni 1921 kl. 11.30.De nærmeste dagene var det stor oppstandelse i nabolaget. Ryktet gikk fra hus til hus om at Ellen hadde født et uekte barn. Ingen visste hvem som var barnets far, visstnok heller ikke Ellen selv. Siden ble det sagt at han var nordmann, sjømann og bare hadde stukket til sjøs. Men Ellen var stolt over den lille gutten. Mange kom for å se det uekte barnet. Noen hadde med seg presanger.

Hor, synd og horungeDe som tilhørte kirken og de fri-religiøse, mente at barnet var avlet i hor og synd. Det var mange som ikke så på Ellen med blide øyne, det var de som i det hele tatt ikke hilste. Verst var det at noen spyttet i bakken når de passerte henne og barnet, eller når hun ble kalt ”hora” og barnet ”horunge ”. – Alle barn er skapet av Gud, og alle barn er like, sa Ellens mor. Men baptistpastoren hadde en annen mening.

En søndag var Ellen i misjonshuset. Pastoren preket om barn som var avlet i hor, om at ”Gud skulle straffe, ikke bare moderen men også barnet”. Han sa ingenting om barnets far. – Helvetets ild skal brenne i deres sjeler, det er Guds ord, sa pastoren, tok Bibelen i sin hånd, så på Ellen der hun satt i menigheten. Ellen reiste seg opp fra benken, løp gråtende ut av misjonshuset og hele veien hjem. Der hjemme satt den nyfødte guttungen på kneet til mormor og lo med hele ansiktet da han fikk se sin mor. Ellen løfter forsiktig ungen og sier: – Ingen helvetets ild skal nå oss, og ingen skal noensinne skade min lille gutt.Så kom tiden da barnet skulle døpes. Gutten var nå to måneder gammel. Men det virket som om presten ikke hadde tid til dåp. Alltid kom det liksom noe i veien. Så ble det klart en dag at presten rett og slett ikke ville døpe en ”horunge”. Det var som om tiden ble satt hundre år tilbake, da man ikke døpte uekte barn. Og den som ikke var døpt, ble heller ikke begravd i vigslet jord, men utenfor kirkegården. Nå var det derimot 1921. Det var prestens plikt å døpe alle barn.

 

Horungen døpesDet ble nå endelig bestemt tid for dåpen. Det var en trist hverdag. Med hest og vogn reiste Ellen alene med barnet til kirken. Alle andre var i arbeid. I den grå septembermorgenen kom Ellen bærende på det lille barnet. Hun møtte presten utenfor kirken. Meget kaldt tar han imot mor og barn. De går inn i kirken, frem til døpefonten. Ellen står med barnet i favnen mens presten tar på seg den hvite prestedrakten, ovenpå en møkkete dress. Han henter en kanne med vann som han heller i døpefonten. Der står nå Ellen med sin nyfødte i den store tomme kirken. Hun tenker en stund på da hun ble konfirmert og Selma Lagerlöf var i kirken, da var det fullt med mennesker. Nå som hennes barn skal døpes, fins her ikke et eneste menneske. Ingen har våget å stille opp som fadder. Nå ble det heller ikke spilt noen salme her i kirken, trass i at det foreskrives i kirkens håndbok.

 Mens Ellen står med barnet, begynner presten å mumle, uten å se på mor eller barn. Så sier han: – Gud har sendt Jesus Kristus til verden for å rense oss fra synd. Frelseren Jesus Kristus vil ta dette barnet ut fra mørket og synden. Deretter legger presten sin hånd på barnets hode og fortsetter: – Herren velsigne deg og bevare deg. Han vender seg til Ellen og spør om barnets navn. Hun hadde allerede nevnt navnet Edvard, etter sin far, men det hadde presten glemt. Nå begynner hun å tvile. Hun hadde også tenkt på Arvid etter sin bror. Ellen står og veier frem og tilbake. – Navnet, barnets navn? spør presten irritert. Så kommer det som et lyn fra klar himmel. Ellen roper så det gir gjenlyd i kirken: – Min gutt skal ha navnet Alf!

Hvorfor Ellen kom på det navnet, vet hun ikke. Hun har senere fortalt at det var en stemme inne i henne som sa hva gutten skulle hete. Hun kjente jo ingen med det navnet. Det bare kom. Kanskje fra Gud. Da hun vendte hjem, var det første alle spurte: – Hva heter gutten? – Alf! sa Ellen. Det var et merkelig navn, syntes de.

Men lite visste Alfs far om alt dette, han var nå på vei hjem fra Sydpolen. Edvin visste i det hele tatt ikke at han var far.

Ellen Nilsson og Edvin Folmer gifte seg i Östra Ämtervik kirke 8. juli 1923. Ellen, Edvin og Alf bosatte seg i Kristiania i 1924, byen som året etter ble døpt til Oslo.

Agnes Jonsson vendte tilbake til sitt hjem. Hennes drøm var å bli gift og få mange barn. Agnes giftet seg med Erik Rantzov og flyttet til Skåne. De fikk ingen barn. Men et eller annet sted fantes Johan, som sikkert het noe annet og var på samme alder som Alf.

 


Gi gjerne artikkelforfatteren en tilbakemelding:alf@folmer.se

Fra Grünerløkka til Vika

Av: Alf Folmer

Når min bestefar Theodor i 1890-årene skulle på jobb, gikk han fra Helgesens gate 3 på Grünerløkka til Akers Mek. Verksted nede i Vika. Allerede fire-halv fem hver morgen sto han opp for å gå den lange veien. Det var nærmest midt på natta arbeidsfolket på Løkka startet dagen. Mannfolket dro til industrier og verksteder. Kvinnfolket til veveri, konfeksjonsfabrikk, tobakksfabrikk, sjokoladefabrikk eller for å bære ut aviser.Vinterhalvåret var verst. Det var mørkt og kaldt. En grå, lydløs masse av mennesker med blikket festet ned i brosteinen spredte seg langs gatene på vei til arbeidet. Kvinnene måtte stå opp tidligere for å levere ungene sine på barneasylet nede i Markveien 58 eller i Gøteborggata 24 hos den snille sanitetsøsteren Marta Kulberg. Det som skar gjennom nattens stillhet, var skrik fra trøtte unger. Bestefar har beskrevet et tilfelle der en ung jente i gården måtte ta med det tre måneder gamle barnet til krybben.

Den lange veien til VikaTheodors rute gikk nedover Markveien. Her pleide han å møte jøden Herman Bernstein, som hadde innvandret fra Kalmar i Sverige og følgelig snakket svensk. Han var født 1874, Theodor i 1870. Herman forsøkte alltid å selge klokker, og Theodor hadde ved en anledning kjøpt et lommeur han var meget stolt av.

Herman og Theodor tok noen ganger følge over Ankerbrua. Bernstein gikk da først en tur til synagogen i Osterhaugsgata for siden å gå til Blå Kors i Storgata. Fra Ankerbrua fortsatte Theodor å gå den lange Torggata frem til Nytorvet (nå Yongstorvet ), videre til Stortorvet, og langs Karl Johan til Stortinget. Her krysset han Eidsvolds plass, fortsatte ned Rosenkrantz’ gate til Tordenskjolds plass. Til slutt langs Sjøgata til Vestbanen, over til Dokkveien og inn i Stubben. Her var porten til Akers Mek.

Ti til fem minutter før seks gikk han inn. Da hadde Theodor vandret nesten 3,5 km på 40 minutter før han begynte på en tolv timer lang arbeidsøkt. Etter dagens slutt var det å gå like lang vei tilbake til Grünerløkka, og til noe få timers fri før det bar til sengs. Og fra tidlig neste morgen gikk det i samme tralten mellom slit og søvn. Dag etter dag, år etter år. Lørdager sluttet han klokken to, bare søndager var helt fri.

Lære byen å kjenneOm sommeren hendte det at Theodor gikk enda tidligere hjemmefra. Da var det lyst, og fuglene underholdt ham underveis, i Birkelunden, i parken ved Vår Frelsers Kirke og fra trærne på Piperviksbrygga.

Da hendte det Theodor gikk noen omveier for å lære byen bedre å kjenne. Han kunne gå til Tivolihaven, forbi Cirkus og se på gårdene i Vika. Best likte han å vandre langs brygga og se på skipene. På vei til Akers Mek. stoppet Theodor ofte på Honnørbrygga.

Det var her alle berømte personer kom sjøveien inn til Kristiania. Og her henga Theodor seg til drømmer om å reise ut i verden, om den dagen han kunne dra til sjøs for å komme seg over til Amerika.

Noen år senere mønstret han på en slik båt. Bestefar rømte i land i USA, stakk fra kone og barn som var igjen i Kristiania. Bestemor Anna med sine to barn fikk nå slite for å overleve. Dette er en lang historie.

Den tyske keiseren gjør honnør Det var en sommerdag 1890, og Theodor var på vei til Akers Mek. for å søke arbeid. Han kom gående og fikk se det var stint av folk på Honnørbrygga. Noen fortalte at den tyske keiser Wilhelm II var på vei. Theodor bestemte seg for å overvære det hele. Han hadde aldri sett noen keiser eller konge før. Etter en kort stund begynte folkemassen å juble. Da kom en ekvipasje med hester og vogner. For å se bedre klatret Theodor opp i en lyktestolpe.

Så kommer den første vognen, trukket av to hester. Den er nå bare ti meter fra stolpen Theodor klamrer seg til. I vognen sitter keiser Wilhelm II, norgesvennen, som får øye på den unge mannen oppe i stolpen. Keiseren smiler og gjør honnør. I et kort øyeblikk møtes blikkene deres, og Theodor gjør honnør tilbake, varm og svak i kroppen. Selveste keiseren gjorde honnør til Theodor! Helt utrolig.

Vognen rullet videre, og keiseren hilset folkemassen til venstre og høyre. Folket jublet. Fremme ved Honnørbrygga steg Wilhelm av for å gå om bord i sjaluppen som skulle føre ham til panserskipet ”Kaiser ”, som neste dag legger ut på cruise til Nordkapp. Lenge etterpå var Theodor fortsatt oppe i lyktestolpen, nærmest beruset av keiserens blikk og honnør. Da var det noen som ropte: Skal du ikke pelle deg ned fra stolpen, tenker du å overnatte der oppe?

Det var en dobbelt lykkelig dag, fordi Theodor også fikk jobb på Akers Mek. Verksted, som filer.

Gifter seg uten bryllupTre år senere 1893 giftet Theodor seg i Vår Frelsers kirke med svenskejenta Anna Andersson fra Göteborg.

Theodor mens han jobbet på Akers mek.
Paulus kirke på Grünerløkka var ennå ikke ferdig bygget. Theodor var 23 år, Anna 30. Samme år, den 3. mai, ble min far Edvin født. Han ble senere døpt i Paulus kirke.

Fridtjof NansenTre år senere, 9. september 1896, på vandringen mellom Grünerløkka og Vika, kom Theodors neste store opplevelse på Honnørbrygga. Han hadde hørt at Fridtjof Nansen skulle stige i land på der. Den dagen skoftet Theodor arbeidet på Akers Mek. Han ville se Nansen, som alle i byen snakket om, og som nå skulle komme hjem til Kristiania med båten ”Fram” etter en lang reise i Polhavet. Theodor hadde en spesiell interesse av dette fordi han i 1892 var med da maskinen til ”Fram” ble bygget på Akers Mek., og en gang fikk han være med om bord. Dette var Theodor stolt av. Nå ville han se selve Fridtjof Nansen.

Derfor sto han blant tusen andre nordmenn og gjester fra utlandet for å få et glimt av nasjonalhelten.

Så kom han. Da Nansen steg i land, ble det jubel og hurrarop uten like. Tvers over Rosenkrantz’ gate var det satt opp en æresport. Det var bygget et stillas hvor hundrevis av turnere kledd i hvitt sto over hverandre nesten like høyt som et seks etasjes hus.

17. mai og TordenskjoldNeste episode fra på Honnørbrygga skjedde i 1901, da hadde Theodor med seg sin sønn Edvin (min far), som var åtte år. De var der for å oppleve 17. mai og innvielsen av Tordenskjold-statuen. Dette husket min far godt Det begynte med at flere 17. mai-tog som spilte ”Sønner av Norge”, kom fra Sjøgaten på vei til Tordenskjold-statuen. Der holdt advokat Harbitz først en tale over den store sjøhelten Tordeskjold. Deretter ble det fanfarer og avdukning av statuen. Folkemassen ropte hurra for Tordenskjold og statuens skaper Axel Ende. Så var det flere taler. Det hele ble avsluttet med et enda kraftigere hurra fra folkemassen for ”håpet om et selvstendig Norge”. 

Kamerat Steinar i VikaMange av arbeiderne på Akers Mek. bodde den gangen i Vika. De hadde den fordelen å ha kort vei til arbeidet.

Theodor fikk høre mye om Vika fra sine arbeidskamerater. Hans beste kamerat var Steinar Andresen, som bodde i Sjøgaten 1, like borte ved Tordenskjolds plass. Steinars far Reidar var vaktmester i den store gården. Han hadde vært med som sjauer da huset ble bygget 1870. Så ble han altmuligmann og vaktmester hos husets eier, kull- og vedgrosserer Bernhard Elingsen. Fikk to rom og kjøkken som bolig i kjelleretasjen mot Bakkegaten. Theodor var ofte hjemme hos Steinar. Og Steinar ofte i Helgesens gate 3.

Reidar likte å fortelle om livet i Vika. Han fortalte at hans far var ekte Vika-gutt og født 1838. Da sønnen Reidar var to år gammel, ble han svært syk. Han led av ørebetennelse og hadde en stor byll på halsen som gjorde det vanskelig å puste, og han begynte å bli blå i ansiktet. Da tok faren gutten med til gamle ”Mor Sæther”, eller Anna Wiger som hun opprinnelig het.

Hun bodde i Vinkelgata 17 og var kjent for sine trolldoms- og legekunster. Det fortelles at kong Karl Johan en gang besøkte henne. Da Mor Sæter nå fikk se den lille gutten, gikk hun ut til kuene hun hadde i et fjøs bak huset. Hun kom tilbake med ei kuruke. Den blandet hun med forskjellige urter til en tykk grøt. Av grøten lagde hun en stor klump som ble pakket inn i et stykke tøy. Dette la hun på guttens øre og hals. Dagen etter var han helt frisk.

Mens min far (Theodors sønn) arbeidet på Akers Mek., tok vi gjerne en søndagstur rundt brygga, og det hendte vi gikk inn i Vika for å se på gårdene. En gang vi gikk til Vinkelgata, stoppet vi foran nr. 17. Da fortalte far om det han hadde hørt og lest om Mor Sæther.

.

Alf med sine foreldre på Tordenskjolds Plass 1924

Bordell i VikaSteinars far, Reidar, fortalte til min bestefar at det bodde mange kunstnere og for sin tid radikale mennesker i Vika. Det ble stor oppstandelse 1886, da Christian Krohg i romanen Albertine skrev om prostitusjonen i Kristiania. Den kom ut før jul, og Reidar fortalte at han kjøpte den før den ble forbudt. Han tok frem boka og leste et stykke for guttene. "De folka det står om her, dem vet jeg hvem er." Den lokalkjente Reidar hadde en sikker formening om hvem Albertine, politimesteren og flere av bokens personer var.

Han fortalte om bordellene ”Dueslaget” og ”Napoleons Slott”, som lå litt lenger oppe i Bakkegata. Det var byens fineste bordeller. Her kom det mange prominente herrer for å avslutte en festaften, sa Reidar. Han fortalte videre at gårdens eier, kull- og vedhandler Ellingsen, han som også eide gården Reidar bodde i og dessuten hadde flere gårder i Vika, nå og da besøkte bordellen. Selv bodde han i en villa i Holmenkollåsen.

Ellingsen var medlem i Frimurerlogen. Etter møter i losjen kom han alltid sammen med en frimurerbroder for å avslutte kvelden i ”Napoleons Port”. Etterpå dro de hjem til sine boliger på beste vestkant, til kone og barn.

Reidar fortalte også om en kjent politiker og frimurerbroder som fikk syfilis. Det ble en huskestue uten like i familie og presse. Men det er en annen historie.

Nummer på kartet = 1-Sjögaten nr 1, der Theodor var hos sin kamerat Steinar. 2- Dueslaget, 3- Napoleons Slott, 4- Vinkelgaten17- Mor Säthers gård, 5- Tordenskjold og 6-Honnörbrygga. Blå markering er Rådhuset

Bordell på GrünerløkkaFor hundre år siden lå de mest kjente bordellene, som nevnt ”Dueslaget” og ”Napoleons Slott”, nede i Vika. I våre dager dag har en av byens mest besøkte bordeller vært ”Studio 70” på Grünerløkka, i Helgesens gate 70. Bordellen ligger rett overfor Sofienberg skole. Da jeg var barn og elev på Sofienberg skole, lå det en fruktbutikk i samme lokale. Vi pleide å stikke over for å kjøpe johannesbrød, en billig tørket og søt frukt. I det som den gangen var fruktbutikk, organiserte inntil nylig Norges mest kjente horemamma, Bente Lyon, ”Studio 70”. Utenfra var det et massasjeinstitutt, innenfra en bordell med ti kvinner. Også med egen horeside på Internet. Horemammaens datter sto selv i resepsjonen og tok imot kunder.

Og for hundre år siden skrev Christian Krohg altså Albertine, om prostitusjonen i Vika. Hvorfor ikke en nåtidig bok om om samme emne på Grünerløkka?

Hilsen Alf Folmere-post: alf@folmer.se

Les mer om Akers Mek., se ”Min bestefar skrev dagbok”

Svenskeradder og andre innvandrere i 20-årene

Av: Alf Folmer

I gode tider hadde folk fra mange land innvandret til Norge for å tjene penger. I 1920 var det bare 2,3 prosent som var uten arbeid. Så ble det kaos i arbeidslivet. Året etter var plutselig 17,5 prosent arbeidsløse.

Katastrofe ble det i 1925, da hele 25,4 prosent, det vil si hver fjerde arbeidsføre nordmann, gikk uten arbeid. Dette fortsatte langt inn i 30-årene. Arbeidsløshet ble identisk med fattigdom, nød og sult.

Året 1920 hadde Kristiania 14 830 "fremmede statsborgere", som det het den gangen. Av dem var 9131 svensker. De fleste kom fra Värmland og Bohuslän. (Min bestefar og mor kom fra Värmland og bestemor fra Göteborg, alle bosatte seg på Grünerløkka.)

I 20-årene ble det vanskelig å leve uten arbeid. Halvparten av innvandrerne reiste hjem dit de kom fra, eller emigrerte til Amerika.

Året 1929 var det 6768 utlendinger i Oslo. 3872 svensker, 1225 dansker, 21 fra Island, 657 tyskere, 500 russere, 170 fra England, 49 fra Frankrike, 74 hollendere, 81 finner, 2 belgiere, 4 rumenere, 39 sveitsere, 39 polakker, 8 fra litauen, 11 fra Lettland og 8 spanioler.

Før 1905En tilbakeblikk: Før unionsoppløsningen 1905 var det en elite av svensker som ble gode nordmenn. Victor Andersson, fra Göteborg, grunnleggeren av Spigerverket (min bestemor, også fra Göteborg, var stuepike i hans hjem ). Carl Söderberg, grunnleggeren av Elekrisk Beareau. Hallens handskefabrikk, Blomqvist kunsthandel og mange, mange andre.

Det ble startet foreninger; ”Svenska Föreningen”, ”Svenska sällskapet”, ”Svenskmannaklubben”, ”Svenska föreningen Enighet”. Ved byutvidelsen i 1878 fikk mange gater navn etter svenske byer, for eksempel Stockholmgata, Gøteborggata, Malmøgata, Karlstadgata og Marstrandgata.

Mange svensker oppnådde fremstående posisjoner og makt i det norske samfunnet. Dette gjorde mange nordmenn misunnelige. Et fremmedhat vokste frem tross svenskekongens motto ”brödrafolket väl”. Nesten alt som ble forbundet med Sverige, hadde negativ klang, og en svensk arbeider fikk snart atskillig lavere sosial status. Eilert Sundt skrev: – Svenskene skaper problemer med overrepresentasjon av fattigdom, fyll og kriminalitet.

Nordmenn mente at svenskene tok fra dem arbeidsplassene. Man begynte å si ”svenskejævel”, ”svenskedritt” eller”svenskeradd” og så videre. Mange kunne rope ”svensken ta’n i hue og rævva og rensken”. Selv ble jeg under hele min barndom kalt for ”svensken” eller ”svenskeradden”.

De fleste fremmedarbeidere før og etter unionstiden bodde på østkanten og Grünerløkka. I Løkkas nedre del mot Ankerbrua bodde de tidligere innvandrede jødene, og på den øvre delen ved Birkelunden bodde svenskene. Størst var konsentrasjonen på Bjølsenjordet oppe på Sagene, i området rundt Sarpsborggata. Her var nesten annenhver familie svensk. De fleste arbeidet på Spigerverket.

I Thorvald Meyersgate 32 lå ”svenskehuset”, et stykke Sverige der immigrantene kunne samles. De hadde egen forening i Østre Elvebakke 4 inntil Grünerløkka. Jødene hadde sin møtesplass like i nærheten i synagogen i Calmeyergata 15.

Vaskeklut og soveplassSvenskehatet og diskrimineringen som fulgte med det, har fortsatt helt inn i vår egen tid.

I 20-årene var boligproblemet nesten større enn arbeidsøsheten. Verst var det for de som hverken hadde arbeid eller bolig og led av sult. For å få noe å spise gikk mange fra dør til dør og tigget. De dro til vestkanten der de rike bodde, de som levde i overflod, men sjelden ga noe. Aftenposten skrev at fattigfolk som tigget, var blitt en ren plage på vestkanten.

Mange arbeidsløse uten penger bodde på gata. For å gjøre det bedre for kvinnene åpnet kommunen en ”varmestue ” i Elvegata 22 nede ved Akerselva. Her kunne de hjemeløse kvinnene få seg en sengeplass. Til gjengjeld ble det krevd at de måtte strikke en vaskeklut. Når den var ferdig, fikk de 75 øre. For dette kunne de kjøpe en sengeplass.

Andre, både menn og kvinner, søkte seg til Blå Kors i Storgata 38. Det var sanitetssøster Marie Ekvang som gjorde hva hun kunne for å hjelpe. Her fikk de litt mat og en sengeplass. Ofte var det overfullt. For de som ikke fikk plass, var det bare å sove i et portrom eller under en av Akerselvas broer. Rett over gata til Blå Kors lå Gassverket. Her hadde noen av funnet seg en soveplass inntil en av ovnene. Noen fant seg en plass i hagen til Krohgstøtten sykehus.

Marie Ekvang var forvilet over situasjonen til de hjemeløse. Hun sa ofte: – Vi tenker hele tiden på de som bor under åpen himmel. Vi glemmer ikke Jesu ord om å gå ut på gater og streder for å gjøre det vi kan, gi mat, varme klær og trøst. Maries medsøstre fra Blå Kors gikk sene kvelder rundt med kurv for å dele ut mat og klær til de som lå under åpen himmel.

Sove i søppelkasseJeg husker godt da jeg gikk med mine foreldre nedover i byen for å ta en søndagstur rundt ved brygga. Da vi kom til Nybrua, stoppet far. Han pekte ned under brua, der det lå noen mennesker sammenkrøpet med filler, sekk eller aviser over seg. – De som ligger der nede, har ikke noe hjem eller arbeid, de har ingenting å spise, må gå og tigge …

Jeg hadde nettopp begynt i første klasse på Sofienberg skole og hadde vanskelig for å forstå at folk ikke hadde noe sted å bo. Selv bodde vi på ett rom og kjøkken, og far hadde arbeid på Akers Mek. Verksted. Han fortalte at han hver morgen gikk denne veien til Aker og så mye elendighet. En tidlig morgen på vei til jobb kom en uteligger og ba om ti øre til en kopp kaffe. Fyren virket hyggelig der han sto og frøs. Far spurte hvor han hadde overnattet. – Jeg fant ei tom søppelkasse, der la jeg meg. Jeg fant mange aviser, Dagbla’ og Sværta, som jeg bredde over meg. Verst var det med de små krypa som ville dele plass med meg. D’ække verst å ligge i ei søppelkasse. Lunt iallfall. Men en venner seg til alt, veit du.

For en krone nattenSelv for de som hadde realt arbeid og tjente penger, var det nesten umulig å få et sted å bo. I denne situasjonen var det mange på Grünerløkka som passet på å tjene noen kroner ved å leie ut en sengeplass i den ellers lille leiligheten som i regel var på ett eller to rom og kjøkken. Men å leie ut til flere var å drive herberge. Det var forbudt.

Rett over gata der jeg bodde, i Marstrandgata 11, var det fru Borghild Pedersen som hade to rom og kjøkken i annen etasje. Mannen Reidar og kona hadde i lang tid levd godt på smugling og gauking. Så ble Reidar arrestert og fikk ett år på Botsfengslet. Dermed fant Borghild på å åpne herberge for boligløse mens mannen sonte i fengsel.

Hun leide ut to rom. Selv bodde hun på kjøkkenet. Det var svært høyt under taket, nærmere 3,5 meter. Hun stablet senger på hverandre. I et av rommene fikk hun plass til syv senger og i det andre seks. En overnattning kostet en krone, eller syv kroner uka for menn og fem kroner for kvinner.

Når noen på Grünerløkka spurte etter overnatting, sa man: – Du kan bo hos ‘a Borghild i Marstrandgata. Hver sengeplass ble snart opptatt. Under sengene langs gulvet hadde de losjerende sine saker. Noen hadde maten i gamle smørkasser. Det var skittent overalt, og det begynte snart å lukte fra gammel mat.

Denne ulovlige herbergevirksomheten gikk bra en lang stund. Borghild Pedersen begynte å bli rik, men hun ville tjene enda mer. Så plasserte hun elleve personer i ett rom. Det ble for trangt. En svenske kom i krangel med en bergenser. De røk i tottene på hverandre, og politiet kom. Den ulovlige virksomheten ble oppdaget. Fru Borghild Pedersen ble arrestert, fikk tolv dagers fengsel og en bot på tyve kroner.

Året 1920 hadde Kristiania 14 830 "fremmede statsborgere", som det het den gangen. Av dem var 9131 svensker. De fleste kom fra Värmland og Bohuslän. (Min bestefar og mor kom fra Värmland og bestemor fra Göteborg, alle bosatte seg på Grünerløkka.)

I 20-årene ble det vanskelig å leve uten arbeid. Halvparten av innvandrerne reiste hjem dit de kom fra, eller emigrerte til Amerika.

Året 1929 var det 6768 utlendinger i Oslo. 3872 svensker, 1225 dansker, 21 fra Island, 657 tyskere, 500 russere, 170 fra England, 49 fra Frankrike, 74 hollendere, 81 finner, 2 belgiere, 4 rumenere, 39 sveitsere, 39 polakker, 8 fra litauen, 11 fra Lettland og 8 spanioler.

Før 1905En tilbakeblikk: Før unionsoppløsningen 1905 var det en elite av svensker som ble gode nordmenn. Victor Andersson, fra Göteborg, grunnleggeren av Spigerverket (min bestemor, også fra Göteborg, var stuepike i hans hjem ). Carl Söderberg, grunnleggeren av Elekrisk Beareau. Hallens handskefabrikk, Blomqvist kunsthandel og mange, mange andre.

Det ble startet foreninger; ”Svenska Föreningen”, ”Svenska sällskapet”, ”Svenskmannaklubben”, ”Svenska föreningen Enighet”. Ved byutvidelsen i 1878 fikk mange gater navn etter svenske byer, for eksempel Stockholmgata, Gøteborggata, Malmøgata, Karlstadgata og Marstrandgata.

Mange svensker oppnådde fremstående posisjoner og makt i det norske samfunnet. Dette gjorde mange nordmenn misunnelige. Et fremmedhat vokste frem tross svenskekongens motto ”brödrafolket väl”. Nesten alt som ble forbundet med Sverige, hadde negativ klang, og en svensk arbeider fikk snart atskillig lavere sosial status. Eilert Sundt skrev: – Svenskene skaper problemer med overrepresentasjon av fattigdom, fyll og kriminalitet.

Nordmenn mente at svenskene tok fra dem arbeidsplassene. Man begynte å si ”svenskejævel”, ”svenskedritt” eller”svenskeradd” og så videre. Mange kunne rope ”svensken ta’n i hue og rævva og rensken”. Selv ble jeg under hele min barndom kalt for ”svensken” eller ”svenskeradden”.

De fleste fremmedarbeidere før og etter unionstiden bodde på østkanten og Grünerløkka. I Løkkas nedre del mot Ankerbrua bodde de tidligere innvandrede jødene, og på den øvre delen ved Birkelunden bodde svenskene. Størst var konsentrasjonen på Bjølsenjordet oppe på Sagene, i området rundt Sarpsborggata. Her var nesten annenhver familie svensk. De fleste arbeidet på Spigerverket.

I Thorvald Meyersgate 32 lå ”svenskehuset”, et stykke Sverige der immigrantene kunne samles. De hadde egen forening i Østre Elvebakke 4 inntil Grünerløkka. Jødene hadde sin møtesplass like i nærheten i synagogen i Calmeyergata 15.

Vaskeklut og soveplassSvenskehatet og diskrimineringen som fulgte med det, har fortsatt helt inn i vår egen tid.

I 20-årene var boligproblemet nesten større enn arbeidsøsheten. Verst var det for de som hverken hadde arbeid eller bolig og led av sult. For å få noe å spise gikk mange fra dør til dør og tigget. De dro til vestkanten der de rike bodde, de som levde i overflod, men sjelden ga noe. Aftenposten skrev at fattigfolk som tigget, var blitt en ren plage på vestkanten.

Mange arbeidsløse uten penger bodde på gata. For å gjøre det bedre for kvinnene åpnet kommunen en ”varmestue ” i Elvegata 22 nede ved Akerselva. Her kunne de hjemeløse kvinnene få seg en sengeplass. Til gjengjeld ble det krevd at de måtte strikke en vaskeklut. Når den var ferdig, fikk de 75 øre. For dette kunne de kjøpe en sengeplass.

Andre, både menn og kvinner, søkte seg til Blå Kors i Storgata 38. Det var sanitetssøster Marie Ekvang som gjorde hva hun kunne for å hjelpe. Her fikk de litt mat og en sengeplass. Ofte var det overfullt. For de som ikke fikk plass, var det bare å sove i et portrom eller under en av Akerselvas broer. Rett over gata til Blå Kors lå Gassverket. Her hadde noen av funnet seg en soveplass inntil en av ovnene. Noen fant seg en plass i hagen til Krohgstøtten sykehus.

Marie Ekvang var forvilet over situasjonen til de hjemeløse. Hun sa ofte: – Vi tenker hele tiden på de som bor under åpen himmel. Vi glemmer ikke Jesu ord om å gå ut på gater og streder for å gjøre det vi kan, gi mat, varme klær og trøst. Maries medsøstre fra Blå Kors gikk sene kvelder rundt med kurv for å dele ut mat og klær til de som lå under åpen himmel.

Sove i søppelkasseJeg husker godt da jeg gikk med mine foreldre nedover i byen for å ta en søndagstur rundt ved brygga. Da vi kom til Nybrua, stoppet far. Han pekte ned under brua, der det lå noen mennesker sammenkrøpet med filler, sekk eller aviser over seg. – De som ligger der nede, har ikke noe hjem eller arbeid, de har ingenting å spise, må gå og tigge …

Jeg hadde nettopp begynt i første klasse på Sofienberg skole og hadde vanskelig for å forstå at folk ikke hadde noe sted å bo. Selv bodde vi på ett rom og kjøkken, og far hadde arbeid på Akers Mek. Verksted. Han fortalte at han hver morgen gikk denne veien til Aker og så mye elendighet. En tidlig morgen på vei til jobb kom en uteligger og ba om ti øre til en kopp kaffe. Fyren virket hyggelig der han sto og frøs. Far spurte hvor han hadde overnattet. – Jeg fant ei tom søppelkasse, der la jeg meg. Jeg fant mange aviser, Dagbla’ og Sværta, som jeg bredde over meg. Verst var det med de små krypa som ville dele plass med meg. D’ække verst å ligge i ei søppelkasse. Lunt iallfall. Men en venner seg til alt, veit du.

For en krone nattenSelv for de som hadde realt arbeid og tjente penger, var det nesten umulig å få et sted å bo. I denne situasjonen var det mange på Grünerløkka som passet på å tjene noen kroner ved å leie ut en sengeplass i den ellers lille leiligheten som i regel var på ett eller to rom og kjøkken. Men å leie ut til flere var å drive herberge. Det var forbudt.

Rett over gata der jeg bodde, i Marstrandgata 11, var det fru Borghild Pedersen som hade to rom og kjøkken i annen etasje. Mannen Reidar og kona hadde i lang tid levd godt på smugling og gauking. Så ble Reidar arrestert og fikk ett år på Botsfengslet. Dermed fant Borghild på å åpne herberge for boligløse mens mannen sonte i fengsel.

Hun leide ut to rom. Selv bodde hun på kjøkkenet. Det var svært høyt under taket, nærmere 3,5 meter. Hun stablet senger på hverandre. I et av rommene fikk hun plass til syv senger og i det andre seks. En overnattning kostet en krone, eller syv kroner uka for menn og fem kroner for kvinner.

Når noen på Grünerløkka spurte etter overnatting, sa man: – Du kan bo hos ‘a Borghild i Marstrandgata. Hver sengeplass ble snart opptatt. Under sengene langs gulvet hadde de losjerende sine saker. Noen hadde maten i gamle smørkasser. Det var skittent overalt, og det begynte snart å lukte fra gammel mat.

Denne ulovlige herbergevirksomheten gikk bra en lang stund. Borghild Pedersen begynte å bli rik, men hun ville tjene enda mer. Så plasserte hun elleve personer i ett rom. Det ble for trangt. En svenske kom i krangel med en bergenser. De røk i tottene på hverandre, og politiet kom. Den ulovlige virksomheten ble oppdaget. Fru Borghild Pedersen ble arrestert, fikk tolv dagers fengsel og en bot på tyve kroner.

Rik på gaukingEtter fengselstiden kunne hun som en velholden dame leve godt på det hun hadde tjent som hotelleier. Så kom hennes mann hjem fra Bajer’n, Botsfengslet. Paret gikk nå tilbake til sin gamle virksomhet som etablerte smuglere og gaukere. Gaukeforretningen deres var åpen hele døgnet. Reidar eller Ragnhild sto alltid på ”Færderhjørnet”, der Københavngata og Dælenenggata møtes. Her var den beste plassen med utsikt i alle retninger for å se om politiet var på vei. I forretningen kunne man kjøpe alt fra cognac til denaturert sprit.

Borghild og Reidar sto på god fot med alle, både ”svenskeradder” og ”molboer”, skjellsordet på dansker. De hadde til og med kunder fra vestkanten. Forretningen gikk strålende. Brennevinsforbudet skapte gode tider for smugling og gauking.

Året 1932 var ekteparet kloke nok til å gi seg. De hadde tjent tlstrekkelig til å kunne flytte til Elverum, der de kom fra. På Bajer’n hadde Reidar arbeidet i fengslets gartneri. Det likte han, og det ga mersmak. Derfor ville han hjem.

Nå var det ”Ola bokken”, han med pukkel på ryggen, fra Københavngata 15. Han overtok smuglingen og gaukingen på Færderhjørnet. Som medhjelper ble det Smedstad, som bodde i nr.11, den jeg vokste opp i. – Men det er en annen historie.


EttertankeGatene rundt der jeg bodde, hadde navn på svenske byer. Som liten visste jeg ikke hva gatenavnene kom til å bety i fremtiden. I Karlstad(gata) har jeg bodd i tre år, Gøteborg(gata) i fire år og bor nå i Stockholm(gata).


Jeg vokste opp i Københavngata 11, giftet meg med en svenske i København. Tilværelsen ble etter hvert utvidet med arbeid i London og Paris (gatenavn som ikke finnes i Oslo). Min mor, bestemor og bestefar var svenske. Jeg kom som flyktning til Sverige i 1944.


Mine røtter er på Grünerløkka. Da jeg også har reist verden rundt, kommer jeg til å tenke på en sang som vi barn brukte å synge på gatene. Kanskje noen kan huske denne?

Jeg er nordmann, født i Sverige, Danmark er mitt fedreland. Snakker russisk som en jøde, skjønt jeg er fra Engeland.

 

Hilsen Alf FolmerSkriv og si hva du syns, også om du vil tillegge eller korrigere noe. e-post: alf@folmer.se

Mordet på Rodes plass

Av: Alf Folmer

Hver gang jeg vandrer på Rodeløkka i min barndoms by, går jeg til det som i dag heter Rodes plass. Her stopper jeg alltid foran et lite hus på hjørnet av Verksgata og Rathkes gate. Et hus som ennå ikke er revet, men kommer til å rives. Det var i dette huset det skjedde et grufullt mord nyttårsaften 1928.Som liten hørte jeg ofte snakk om mordet. Hver gang jeg skulle til Sofienberg skole, grøsset det i meg når jeg gikk forbi bygningen.

For en tid siden satt jeg på en benk på Rodes plass, foran meg står huset, med samme fasade og vinduer, men døra på hjørnet er igjenmurt.

Snekkermester Slettenes drev verksted i dette huset, som den gangen hadde adressen Helgesens gate 60. Slettenes var flink. Han hadde oppdrag for Sofienberg menighet og kirken. Verkstedet fikk også mange jobber fra byen, ettersom mesteren var dyktig til å polere møbler.

Martin Hagen, en av svennene, hadde nøkkel til verkstedet. Da det nærmet seg nyttårsaften 1928, fant han på å arrangere fest for kameratene sine i verkstedet. Det skulle bli et skikkelig treff med mye brennevin og mat. Dette var i en hard forbudstid. Smuglere og gauker kunne man finne, men det var vanskelig å skaffe brennevin så nær nyttårsfeiringen. Oslos største smuglerrede lå bare hundre meter fra snekkerverkstedet. Det var "Rodeløkkens ved- og kullforetning" i Gøteborggata 4 på selve Frelsesarméens tomt, vegg i vegg med gudstjenestehuset. Dette visste ikke arméfolket. De hadde bare sett at det ofte kom folk for å kjøpe ved og koks.

Men for Martin Hagen var det ikke noe problem å ordne brennevin. I verkstedet var det flust med skjellakk, som bruktes til polering. Martin hadde lært seg kunsten å bearbeide denne lakken for å få frem ren sprit.

Martin hadde altså bedt sine nærmeste kamerater til fest: Sverre Lundqvist, Arthur Andresen ”Kamp-erta” og Arthur Johansen ”Sandaker-erta”. Men for at det skulle bli riktig festlig, måtte det være med kvinnfolk. – Han greide å ordne to. Det var Solveig og Randi, begge lette på foten. Randi var attraktiv, rund og god, noe å ta i. Derfor gikk hun under navnet ”Fullrigger’n”. Solveig var mager og noe avrigget.

Nyttårsfesten begynte fint i snekkerverkstedet. Midt på gulvet sto et bord med skjellakkflasker, brennevin og mat. På høvelbenken sto det fine salmebokskapet fra kirken, som var reparert og nypolert.

Sverre holdt til borte ved en annen høvelbenk. Med sikker hånd fylte han salt i ei flaske med skjellakk for å lage rent brennevin. Så satte han i gang med å riste flaska alt hva han orket. Frem og tilbake, opp og ned. Han var meget glad. Så begynte han å synge og holde takten med skjellakkflaska. Det var sanger fra den populære Rolf-revyen på Casino, som nærmest var blitt en plage på byen. Overalt hørte man folk plystret eller sang for seg sjøl. Sverre satte i gang med ”Strø noen røde roser på den vei jeg vandrer, så den ei blir tung og hård”. Så fortsatte han med ”Det er kvinnen bakom alt”.

Han sto der som en syngende bartender og ristet takten. Randi ”Fullriggern” satt som fortrollet av tonene. De andre forsøkte synge med, gleden steg, og alt lå an til en perfekt nyttårsfest.

Sakte begynte skjellakken i flaska å bindes sammen til en klump. Lakken forvandlet seg til en stein, eller en klump gyllen jade som lå og fløt i 80 prosent velsignet sprit. Det hele var et under. Som på gata kaltes ”dunder”. Da var det bare å spe opp spriten med selters, brus eller annet, og fluidumet var ferdig for servering.

Alle drakk, skålte, spiste og skålte igjen i det glade selskapet, fire karer og to kvinner, som snart begynte å bli ustø på beina. Da det nærmet seg midnattstimen, begynte karene å ville kline med Solveig og Randi. Det gikk ikke så bra. Det var to gutter for mye eller to jenter for lite. Den tjukke Arthur, ”Sandaker-erta”, hadde bestemt at han skulle ha Randi ”Fullrigger’n”. Hun hadde alt en mann kunne ønske seg, og mer til. Han gjorde alt for å få henne ned på gulvet. Randi nektet og dytta til Arthur så han var nær ved å ramle. Randi ville ha den pene 21 år gamle gutten Sverre Lindqvist som sang så pent. Det ble til at Arthur og Sverre begynte å krangle om hvem som skulle ligge med ”Fullrigger’n”.

Ingen av kombattantene ville gi etter. Arthur og Sverre begynte å slåss, slåss så filler, høvelspon og fliser fløy. Solveig og Martin hadde funnet seg en plass bak en høvelbenk. Da det ble bråk, reiste de seg. Så kom ”Kamp-erta”, som hadde vært ute i gården og pissa. Randi bare håpet at Sverre skulle vinne så hun kunne få ham for seg selv. Nå ble de fire stående halvfulle å glane på slåsskjempene som slo hverandre så blodet sprutet.

Ingen forsøkte å gjøre noe. Det ble et basketak uten like. Den unge Sverre, som var bryter i AIF, var den sterkeste. Med full fart og senket hode, som en sint okse, sprang han mot ”Sandaker-erta” og stanget ham midt i brystet så det knaket i ribbeina og sendte mannen rett i kirkens nypolerte salmeskap. Han ble liggende på gulvet sammen med skapet som nå bare var fliser.

Men da ble det fart på Arthur ”Sandaker-erta”. Han reiste seg opp, spyttet blod og var hvit i ansiktet av sinne. En kort stund sto han og så seg rundt i verkstedet, inntil han fikk øye på verktøyskapet. Han sprang bort og hentet en Mora-kniv. Fort som lynet sprang han mot Sverre og stakk kniven inn i magen hans, dro den ut og kjørte den rett inn i Sverres bryst. Sverre tok seg for magen og brystet, forsøkte å si noe, men falt sammen foran høvelbenken og ble liggende. – Blodet rant utover gulvet og blandet seg med høvelflis og sagspon.

Det var blitt dødsens stille i verkstedet. En lang stund sto alle som paralysert, også morderen. Han var som borte, sto og så rett inn i en vegg, neppe fullt på høyde hva som hadde skjedd. Så begynte Solveig og Randi å gråte og skrike mens de holdt seg for ansiktet. Kunne ikke se Sverre som lå død i blodet på gulvet. Arthur Andresen, ”Kamp-erta” – som ikke var innblandet – gikk frem og tilbake i verkstedet mens han gjentok "Fy faen, fy faen, fy faen". Tre timer inne i det nye året 1929 stakk alle fra snekkerverkstedet uten å si noe.

På den første hverdagen klokken seks på morgenen kom snekkermester Slettenes for å begynne en ny arbeidsdag. Det første han ser, er Sverre Lundqvist som ligger død på gulvet i sitt eget blod, blant høvelspon, flasker og restene av kirkens blankpolerte salmeskap. Politiet ble tilkalt. Det kom snart for en dag at Arthur Johansen fra Sandakerveien nr. 10 var morderen. Han ble dømt til fem år i fengsel.

Mer en sytti år senere går jeg inn i det gamle huset som var snekkerverksted. Jeg er tilbake i 1928. Jeg hører tydelig ”Det er kvinnen bakom alt”. Sangen sitter i veggene.

Alf Folmeralf@folmer.se

Fela på Hersleb skole

Av: Alf Folmer

Etter krigen ble min klassekamerat fra Sofienberg skole, Knut Jørgensen, rektor på Hersleb skole. Han har fortalt om en fele som ble borte under krigen, og som kom til rette 43 år senere.Da tyskerne okkuperte Norge i 1940, okkuperte de også skolene i bydelen vår. Skolene ble forlegninger for tyske soldater. I vår bydel ble Grünerløkka skole den første mottagerplassen, der alle som bodde i bydelen måtte levere sine radioapparater, ryggsekker, telt og gummistøvler. Selv dro jeg dit med vår helt nye Radionette, som vi hadde kjøpt på avbetaling. Jeg så aldri snurten av den radioen igjen, som sammen med andre apparater havnet i Tyskland. Etter dette flyttet tyskerne inn på skolen.

Hersleb skole ble okkupert uten varsel. Lærerne måtte stikke uten å kunne ta med seg noe av sine eiendeler. Her lå en fele tilhørende Reidar Morset. Den var det kjæreste han eide, et over hundre år gammelt instrument han hadde arvet etter sin bestefar Ola Stugudal i Tydal. Så kom altså de tyske soldatene, som fylte hvert eneste klasserom på skolen.

En av dem som hadde køya si i musikkrommet, fant fela i et skap. Selv kunne han ikke spille. Han ga fela til kameraten August Mohme, som var musiker og tilhørte et symfoniorkester i Tyskland. Mohme ble stormende glad. Han forsto det var en fin gammel fele. Den ville han beholde.

Det ble stas på Hersleb skole. Mohme spilte til soldatenes store glede. Alt fra soldatenlieder fra Wehrmachts sangbok Morgen marschieren wir til Mozart-symfonier.

Skolen var nå fullpakket med tyskere. Skolens elever fikk sin undervisning på forskjellige andre steder, Sofienberg menighetshus, Folkets hus, Dælenengens klubbhus, Deichmanske på Schous plass og i mange hjem. Barna fikk lære så mye som forholdene tillot. Når de gikk forbi Hersleb skole, så de tyske soldater stå i vinduene i deres gamle klasserom. I skolegården sto tyske militærbiler.

Untersturmführer August Mohme ble forflyttet til Nord-Norge, og tok med seg fela. Senere kom han med i et militærorkester og reiste med fela og orkesteret på kryss og tvers i hele Norge.

Da freden kom i 1945, tok August Mohme den stjålne fela med seg hjem til Tyskland. Den hadde nå vært borte fra Hersleb skole i fem år. Den riktige eieren, Reidar Morset, begynte etter krigen å søke på alle tenkbare institusjoner uten resultat. Det dyrebare arvegodset hans var og ble borte og ble til slutt strøket fra den offentlige listen for forsvunne effekter.

I årene etter krigen var August Mohme i Tyskland med i forskjellige orkestre. Han turnerte og spilte på fela over hele Vest-Tyskland. Undertiden var Mohme blitt kristen, en sterkt troende baptist. Hver gang han tok i fela, fikk han angst og dårlig samvittighet. Det plaget ham dag og natt. Han forsto at han måtte levere den tilbake der han hadde fått tak i den, for å få fred i sin sjel.

Den 8. september 1983 kom et brev adressert til "Orchester der Hersleb skole" – fra August Mohme, Schaumburger Str. 27 i Porta Westfalica i Vest-Tyskland. Han skriver: Denne fiolinen volder meg så stor uro at jeg må sende den tilbake. Jeg ”stjal” den nemlig da jeg var innkvartert på Hersleb skole i april 1940. Jeg ber dere dypt om å tilgi denne feilen.I papirene fra postverket sto det at en fele var sendt til skolen av en tysker. Rektor Knut Jørgensen hentet selv fela på Hovedpostkontorets tollavdeling. Der lå den i en langstrakt pakke.

Etter 43 år var endelig fela kommet tilbake, og til slutt fant man rette eiermann. Fela ble sendt videre med fly til Reidar Morset, som nå bodde i Mebonden i Selbu. Til og med hakeputa, som i sin tid ble laget av Reidars mor Marit, var med.

– Jeg kan nesten ikke tro det er sant, sier Reidar Morset. Tårene står i øynene på ham mens han snur og vender på det gamle instrumentet som har vært borte i 43 år.

Alf Folmere-post: alf@folmer.se

Tørkeloftet

Av: Alf Folmer

Da jeg møtte forfatteren Lars Saabye Christensen på bokmessen i Göteborg, fortalte han om en grufull hendelse på tørkeloftet i sin roman Halvbroren. Det var på beste vestkant i Oslo, i Kirkeveien. Den unge nittenårige jenta Vera blir voldtatt oppe på tørkeloftet, og får et sjokk. Hennes mor og mormor tar seg av henne. I løpet av ni måneder sier hun ikke et eneste ord. Først da hun føder en sønn, forteller hun det som hendte.Jeg fortalte Christensen om min opplevelse på tørkeloftet i Københavngata 11, i gården til Bergene sjokoladefabrikk. Det var lenge siden jeg hadde begynt å skrive ned hendelsen. ”Fortellingen din er fin. Den må du skrive ferdig,” sier forfatteren. For Saabye Christensen hendte det verste på beste vestkant. For meg det beste på verste østkant. Her kommer historien.

KonfirmasjonenDen 1. desember 1935 skulle jeg konfirmeres i Petrus kirke, nå Sofienberg kirke. Det var en stor dag. Konfirmasjonen var et tegn på å bli voksen. Jeg fikk tre gaver. Den ene av sogneprest Hans Thiis Leganger. Han gav meg Det nye testamente, som var skrevet i fraktur (gotisk) tekst. Så ut som det var trykt på Gutenbergs tid. Testamentet skulle være retningslinjer for den som nå var blitt voksen, for å leve et kristnet liv. Av bestemor, som tilhørte Indremisjonen, fikk jeg boken Hold fast hvad du har. Inne i boka skrev bestemor: ”La Gud kun få dig som ung og varm, så slipper han dig aldrig siden.”

Men den beste presangen fikk jeg av mine foreldre. Det jeg ønsket mest av alt. Et fotografiapparat. Det var et enkelt firkantet bokseapparat kjøpt hos Nerlien nede i byn. Apparatet hadde det fine navnet Kodak ”Hawkeye” – Major SIX-20. Oversatt blir det omtrent Stort Haukøye. Og det ble et øye som skulle se meget.

I gården i Københavngata 11, i selve Bergene sjokoladefabrikk, bodde jeg i 4. etasje med utsikt over hele Dælenenga. I samme gård bodde ei jente som ble min første forelskelse etter konfirmasjonen. Hun var tre år eldre enn meg. Synøve Smestad het hun og hadde klengenavnet ”Snappe”. Fikk aldri greie på hvorfor. Hun var meget pen. Hun liknet den franske filmstjernen Danielle Deraeux. Jeg kunne stå lenge på gata og se på Synøve når hun snakket med de store gutta på den andre siden av gata. Jeg bestemt meg afor at Synøve ville jeg ta bilde av med mitt nye fotografiapparat.

KjønnshormonerDet ble vår. Jeg hadde kommet i en alder da kjønnshormoner gjorde seg gjeldende. Hver gang jeg fikk se Synøve, ble jeg kåt. En meget varm dag møtte jeg henne i porten da jeg kom med fotoapparatet. Jeg stopper henne og sier med skjelvende stemme: ”Jeg vil fotografere deg.” Hun smiler og svarer: ”Det kan du vel, jeg har ikke noe foto av meg sjøl.” Da kjenner jeg det sitrer i hele kroppen. Vi går inn i gården, og foran døra på utedoen tar jeg mitt aller første bilde. Det som kom til å bety så mye i mitt liv. Hun stryker meg over armen og smiler. Synøve spør når det blir ferdig. ”Jeg skal først fotografere ferdig rullen,” sier jeg.

Jeg blir ivrig etter å fotografere. På samme rull tok jeg bilde av jeg mine foreldre, min bestemor, kamerater, do, dritt og lompebakeriet i kjelleren, som lå i Marstrandsgata 11. Etter en uke hentet jeg filmen og bildene hos Gabrielsen foto på Karl Johan. – Du verden så bra fotoapparat!

Bildet av Synøve var perfekt. Jeg bestilte et til. Så møtte jeg henne i porten. ”Jeg skal løpe opp og hente bildet av deg,” sa jeg. ”Jeg venter her,” svarte Synøve, og så sprang jeg for fulle mugger opp i 4. etasje , var snart tilbake hos Synøve og ga henne bildet. ”Kjempefint bilde!” sa hun og slo armene rundt meg av glede, klemte meg og ga meg et kyss på munnen. Tungen hennes gjorde overleppen min bløt. Det gikk rundt i hodet på meg. ”Får jeg beholde det?” ”Det er ditt,” sa jeg. Hun trykket fotografiet mot brystet og sprang opp i annen etasje der hun bodde med familien på ett rom og kjøkken. Sammen med faderen Ole, moderen Thea og all søsknene. Osvald var eldst. Så var det Agnes Anni, Rakel, Ruth, Thorleif, og yngst og penest var Synøve. I alt var det ni personer i familien, som bodde på 24,5 kvadratmeter. Alle sov på gulvet i den lille stua.

Det som var leit, var at Synøve hadde en kjæreste. En jødegutt, Samuel fra Markveien. Jeg spionerte på dem når de sto og klinte med hverandre i porten eller trappa. Noen ganger hadde han handa mellom skrevet på Synøve. Det likte jeg ikke. Hadde jeg vært større, skulle jeg fan ta meg slått til ham mitt i trynet. Jeg var forelsket i Synøve og ville ha henne for meg sjøl. Når det var kveld tok jeg frem bildet og bare drømte om Synøve. Kjente varmen spre seg i hele kroppen.

På tørkeloftetEn meget varm kveld møter jeg Synøve i porten. ”Du skal få noe av meg for det fine fotografiet,” sier hun. Nysgjerrig undrer jeg hva det kan være. Synøve tar meg i hånden og sier: ”Følg med meg opp på tørkeloftet.” Jeg forstår ingenting. Hva skal vi opp der å gjøre? Jeg bare følger med. Hun går foran oppover trappene. Jeg ser bena hennes og den deilige rumpa som rytmisk rører seg for hvert trappetrinn.

Vi går opp i fjerde etasje, forbi der jeg bor og videre opp på loftet. Vi har ikke møtt et eneste menneske. Synøve åpner forsiktig døra. Midt på loftet står den store og tunge rulla med det store svinghjulet. Rulla er lastet full med murstein for å få tyngde. Jeg brukte å sveive det store hjulet når Mor skulle rulle tøy. Lengst inne på loftet var vår bod. Her hadde jeg en egen kasse med lås der jeg gjemte alle mine hemmeligheter. Dette er en hemmelighet. Jeg var ofte på loftet. Jeg bodde i etasjen under.

Synøve drar meg bortover loftet og langt inne i et hjørne. Der bruker det aldri å komme noen. ”Vi legger oss her,” sier hun. Synøve henter noen matter som henger til lufting. Legger dem pent på gulvet inne i det mørke hjørnet. Jeg gjør som hun sier. Vi legger oss tett inntil hverandre. Synøve trykker seg inntil meg. Jeg blir varm og kjenner pulsen min banker. Synøve puster tungt. ”Du skal ha takk for det pene bildet,” sier hun mens hun ordner noe med klærne sine. ”Du har vel aldri vært sammen men noen?” spør hun. ”Nei,” sier jeg med lav stemme.

Jeg forsto hva hun mente. Det var å pule. Alt om å pule hadde jeg lært fra gutta i gata. På skolen fikk vi aldri lære noe som helst om hvorledan barn kom til. Det var i gatas seksualopplysning vi fikk kunnskapene. Her kunne jeg se dristige franske bilder. – Han Ola i Kjøbenhavngata 14 var sjømann og fortalte ville historier om livet i havnene og jentene når han var på sjøen.

Pule er forresten et pent ord. Man kan suge mye på ordet med å uttale en langt u. Puuuule. Man kan oppleve så meget i selve ordet. Dessuten hadde gata et symbol for det viktigste. Det ble tegnet på dovegger, urinaler nede i byen, på gjerder og hvor som helst: to buer mot hverandre. Midt i var det en lang strek, og midt på denne et stort punkt. Verdens eldste og fineste grafiske symbol med mye innhold. Punktet var dit alle gutter ønsket seg. Det er det som sitter mellom beina på jentene. Først senere, som voksen, forsto jeg hva hver av strekene betydde.

Alle foreldre gjør detMine foreldre gjorde det. Jeg vet akkurat når. Den nye radioen som heter Radionette, står ovenfor skapsenga. På andre siden i samme rom ligger jeg i min seng. Først kommer radioprogrammet ”Lyktemannen”. Så blir det jazzmusikk. Da øker far alltid volumen på radioen. Da forstår jeg at mine foreldre skal velte seg i kjødets lyst. De tror jeg sover, men jeg både ser og hører. Sengeteppet går opp og ned, og det knirker og knaker i senga. Jeg ligger og tenker på hva de gjør. Den ene inni den andre. Akkurat da hatet jeg mine foreldre.

Etter en lang stund blir det stille. Sengeklærne kommer på plass. Far senker volumet på radion. Mor står alltid opp etter hyrdestunden. Går stille ut på kjøkkenet. Jeg kjenner ritualene. På kjøkkenet tar mor frem damesprøyten. Den har jeg sett liggende i kjøkkenbenken i en pappeske. Jeg har lest hva den brukes til. Den var formet som en pikk og var svart. Den lignet en negerpikk, syntes jeg. Bak var det en rød gummiballong. Så skulle man fylle ballongen med noe og siden stikke den svarte pikken mellom beina og sprute inn det som var i ballongen. Jeg syntes det lukta eddik av sprøyta. Siden har jeg forstått at det var noe for ikke å få barn. Men én gang ble det barn allikevel. Min tante blandet seg i dette og mente at min mor hadde nok med ett barn. Hun klarte å overtale mor til en illegal abort. Det ble en fryktelig historie. Siden kunne ikke mor få barn. Ellers hadde jeg hatt en søster eller bror.

Nå lå jeg som konfirmert og voksen sammen med Synøve langt inne på loftet. ”Så stille du er,” sier Synøve. ”Har du noen gang sett en naken kvinne?”fortsetter hun. ”Nei, bare på franske bilder som han Frank i nummer 15 har,” svarte jeg. ”Han har fått bildene av Robert som er sjømann.” Så hører vi noen komme inn på loftet og blir liggende musestille. Det er fru Jørgensen som er på vei til loftsboden sin. Jeg ligger og tenker på han John som bor nede i Gøteborggata. Hans familie bor på ett rom og kjøkken. Det er fem barn i familien. To av dem ligger på kjøkkenet. Foreldrerne og tre av barna i rommet. Frank forteller at når foreldrene skal nyte kjødets lyst, sender de alle barna på kino, til Parkteatret på Grünerløkka. Når de kommer hjem igjen, står mora i kjøkkenet og vasker, faren sitter og leser Arbeiderbladet som om ingenting har hendt. Ni måneder etter Tom Mix-filmen fikk Frank en søster.

Knut var en annen av mine klassekamerater, han bodde i Langgata og hatet sine foreldre. Det gjorde hans fire søsken også. Foreldrene drakk. Det hendte at faderen i fylla satte i gang i det eneste rommet. Han rev klærne av mora. Barna sto i skrekk og så på når deres far i erotisk opphisselse kastet seg over deres mor. For barna så det ut som overfall og voldtekt. Men mora gjorde ingen motstand. Foreldrene er som klistret til hverandre der de ligger på gulvet og ruller rundt. Han flåser som dyr, og hun skriker som det skulle være av smerte når det går for henne. Barna skriker og gråter. Deres far skriker. ”Hold kjeft, stikk, ut av huset!” Og barna springer skrikende ut til naboen over gården. 150; Ja, Knut hatet sin far. Da han døde noen år senere, nektet Knut å være med på begravelsen. Han skaffet seg lastebil og startet eget firma. Knut var på toppen når vi klassekamerater møttes for mange år siden. Så begynte han å drikke. Det gikk nedover. En dag hørte vi at Knut hadde hengt seg i garasjen.

Mikael var en annen kamerat, som bodde med fem søsken i Nordregate 27, nabo til Korps 3 i Frelsesarméen. Begge foreldrene var frelsessoldater. Ingen kunne forstå at foreldrene syndet. Barna bare kom, som på bestilling fra himmelen. Men Synden fantes også i Frelsesarmeen. Langt etter at et frelsesmøte var avsluttet, var Mikaels foreldre de siste som var igjen for å rydde og stenge. Da låste de dørene så ingen kunne komme inn. Begge kjente den søte kløen i kroppen. De så på hverandre. Kjødets lyst lyste i øynene deres. ”Blod og Ild” sto det skrevet med store bokstaver på veggen. Uten å si noe begynte soldatene å ta av seg uniformene. La dem pent på botsbenken. Begge pustet tungt og opphisset. Nå var det Guds mening igjen. Hun la seg med ryggen på den myke botsbenken. Han la seg ovenpå henne. Nå tok lysten overhånd, blodet kokte og brente som ild i deres kropper. De syndet ikke. De fulgte bare Guds vilje ved å skape nye kadetter. Det ble så mange som Gud ville. Og det var mange. I takknemlighet eller som undskyldning overfor Gud ga de alltid den nyfødte et navn fra Bibelen. Det var Josef, Jacob, Johanna, Elias, Enok – og Mikael, som var yngst.

PrøvenNå hadde fru Jørgensen forlatt loftet. Synøve og jeg var helt alene. I det dunkle mørket hadde Synøve tatt av seg alt under kjolen. En bedøvende søt sjokoladeduft bredte seg utover loftet. Synøve tok hånden min og la på sin mage. ”Du kan kjenne nedover.” Jeg lot handa gli nedover og trodde hjertet skulle hoppe ut av brystet. Jeg skalv i hele kroppen. Så kjente jeg håret. Og inne i alt håret den bløte sprekken. Hjertet slo som trommer. Tanken på mine foreldre, bestemor og alt annet var som blåst bort. Nå gjalt ordspråket til gutta i gata: ”Når kukken står, er halve vettet borte.”

Det var helt borte. Synøve sier plutselig: ”Vil du prøve?” ”Prøve på hva?” ”Jo, prøve åssen det er, som takk for det fine fotoet.” Da forsto jeg hva hun mente. Jeg prøvde. Du verden! Etterpå sa Synøve at jeg var bra.

Etter 60 år oppsøkte jeg Synøve, som fortsatt bodde i bydelen. Vi hadde stor glede av å minnes gamle dager.

Fortsettelse kommer, om syfilis, gonorré og annet.Hilsen AlfGi en tilbakemelding. alf@folmer.se