Blått lerret innleder den nye sesongen på Parkteatret onsdag 10. januar med

Casa Negra – en gangsterkomedie fra Casablancas underverden. Regi: Nour-Eddine Lakhmari

Strengt Hemmelig -en høyst personlig og gripende kinodokumentar om krigens skjulte sider.
Regi: Benedicte Orvung.

Shhh! – en kortanimasjon fra Graceland Film og Animidas, basert på Jason-tegneserieunivers . (Førpremiere!)
Regi: Robert Næss.

The Only Game – en unik musikkvideo fra rånemiljø på Notodden.
Regi: Emil Trier.

Det blir vist lengre sekvenser fra filmene.
Kortfilmen Shhh! og musikkvideoen The Only Game vises i sin helhet.
For mer info se “Blått Lerret” på facebook eller www.blåttlerret.no

Programleder er, Silje Riise Næss.
Produsent er, Arild Støfring.

Dørene åpner kl. 19.30 DJ, bar Inngang: kr 50,-

Blått Lerret er et månedlig filmarrangement på Parkteatret Scene i Oslo. Arrangementet er et samarbeid mellom Norsk filminstitutt, Norsk filmforbund, RUSHPRINT, Zoomin og Parkteatret Scene.

Parkteatret onsdag 10. januar kl. 19.30
DJ, bar
Inngang: kr 50,-

The Stookers fra Oslo, hvis trommeslagere etter det BITT har fått høre visstnok ikke eksploderer på scenen eller setter livet til i bisarre hageulykker, men det er mange av dem, og det legendariske hortensbandet Kaos, som gjenoppsto etter 25 års dvale for å spille på Kanalrock, punker jula ut på Skuret mandag 28. desember.
The Stookers
Kaos

PearlyCatz og Levi Henriksen bør havne under mange juletrær i år. Det er min mening, og den støtter jeg fullt ut.

PearlyCatz ga ut EP-en «Te fjells» i høst, og den følger opp albumet «Hallingpünk» i herlig driv. Den starter nærmest litt tenksomt, men det er ingen som kan være tenksomme som Tove Bøygard, tar av litt, og stusser innom et vidunderlig gitarriff før det hele avsluttes med et kraftstev. Det sistnevnte med en munnharpe/basskombo som får tærne til å krølle seg i ren fryd. Tre perler på en snor.
PerlyCatz: «Te fjells», Kattesprall skivu, PearlyCatz

Levi Henriksen har skrevet en oppfølger til novellesamlingen «Bare mjuke pakker under treet» fra 2005.
Jeg har ikke lest alt Henriksen har gitt ut, heldigvis, for da har jeg fortsatt noe å glede meg til. Men fra første setning har denne forfatteren hatt et eget grep på meg, og etter å ha lest flere av Henriksens bøker har jeg blitt mer og mer glad i folka på Skogli. Det må jammen Henriksen være òg. Han skildrer livet og personene langs Baklengselva med en dypt følt kjærlighet vi som lesere får ta del i.
I «Alt det som lå meg på hjertet» gir han svært ulike personer troverdige stemmer, denne gang i gjennomført jeg-form, og gjør dem til virkelige mennesker som vi forholder oss til på godt og vondt. Vi deler sorgene og gledene deres, vi ler med dem, kanskje litt av dem, eller feller en tapper tåre med dem.
I tillegg til å være full av kjærlighet må Henriksen være den mest musikalske forfatteren som finnes, han er da også musiker. Hver setning glir inn i neste i en rolig rytme som nærmest gjør lesingen til en musikkopplevelse – Townes van Zandt kunne ha sunget denne boka.
«Alt det som lå meg på hjertet» glir rett inn i avdelinga for bøker som skal tas fram ofte.
Les også Arvid Sivertsens omtaler av «Mannen fra Montana» og «Like østenfor regnet»
Levi Henriksen: «Alt det som lå meg på hjertet», Gyldendal norsk forlag 2009

Skrujerns årlige julebord blir holdt på Skuret lørdag 19. desember, og det blir stor stas i stua som alltid når Skrujern-gutta og musikalske venner spiller julen inn.
Som vanlig blir det et vell av gjesteartister som også som vanlig ikke er forhåndsannonsert, men at det dreier seg om høy standard er hevet over enhver tvil.
Ingen grunn til å sitte hjemme og sture, altså.

Skuret lørdag 19. desember kl. 21

De ellers svært elektriske og høylytte banda Bøyen Beng og Lady Moscow slår av strømmen og spiller akustisk på Mir onsdag 16. desember.
Det faktum at Marshall-hjelpen står igjen hjemme betyr neppe at det dreier seg om noe sakral stemning, det blir nok friskt som alltid når disse banda er i aksjon.
Mer om Bøyen Beng og Lady Moscow og på MySpace

Tirsdag 10. november slipper PearlyCatz sin nye ep «Te fjells» på Mir. En tjuvlytt på bandets hjemmeside tyder på at det er mye å glede seg til både på konserten og når du kommer hjem med ep-en, som er inkludert i billettprisen.
Se også tidligere omtale av PearlyCatz her

Mir
Tirsdag 10. november kl. 21
CC inkludert CD kr. 50,-

Mannen fra Montana
Levi Henriksen
Gyldendal

Her og nå.

Levi Henriksen har i sine tidligere romaner hatt selskap med sin blodsbror rastløsheten, men i den seneste «Mannen fra Montana» har denne ledsageren rømt. For denne – veiboka? (klønete forsøk på en link til roadmovie) handler så absolutt og intenst om å være tilstede. Være og leve her og nå, få med seg alle små og store ting som gjør en reise til et prosjekt for livet. Om ikke å haste forbi de ene steinen som skal bygge minnets steingjerde solid og evigvarende.

I boka blir stedene de besøker et bindeledd mellom forfatterens barndomsminner og hans håp for barnas fremtid. Vakre små detaljer, som ville måtte vike hos dem som bruker veiene til å komme seg fram, blir selve limet i denne reisen. Like gjerne som Mannen fra Montana kunne den hatt tittelen; Zen og kunsten å dra på familieferie.

Henriksens underfundige humor blomstrer og setter røtter som gir liv til boka. Den framstår som en litt fomlete utgave av Hunter S Thompsons gonzojournalistikk. men der Hunter S slo seg fram kløner Henriksen hjertevarmt og eiegodt. Etter undertegnedes mening krever det stort mot å skrive seg selv inn i en slik rolle.

Små drypp med fakta om steder, forfattere og musikere er med på å drive reisen framover og binde den fast i virkeligheten. Ble litt overrasket da reisefølget var innom Tucumcari, der manglet en link til Little Feats glimrende trailerlåt Willin’. Bortsett fra at boka er alt for kort er dette mitt eneste ankepunkt. Den bør leses som Odd Børretzen seiler – så sakte man kan. For reisen tar slutt på side 291.

Med vennlig hilsen
Arvid Sivertsen

Tove Steinbo har satt Norge under lupen og funnet mye å sette fingeren på. Det hele startet med et tilsvar til en kronikk Jens Stoltenberg hadde i Aftenposten. Stoltenberg lurte på hva politikerforakten bunnet i, og Steinbo fortalte det, og så begynte snøballen å rulle. Hun hadde truffet noe viktig, og blant de mange som merket seg en ny og fornuftig stemme i samfunnsdebatten var Aschehoug forlag som ba henne skrive en bok.
Boka har den treffende tittelen «Hva skjer i Norge?», og det er rett og slett det hun belyser litt nærmere. Her retter hun et kritisk blikk mot mange av de sakene vi leser om i avisene og muligens bare godtar med et skuldertrekk. Hvordan kan stortingspolitikere gi seg selv full pensjon etter en kort periode når alle andre må jobbe til vi er 67? Og hvordan kan de samme politikerne påberope seg uvitenhet når de mottar pensjon de ikke har krav på? Hvordan kan noen klare å få 180 000 kroner i måneden fra NAV? Hvordan kan Mattilsynet sikre trygg mat når de stoler mer eller mindre blindt på produsentenes informasjon, og godkjenner tilsetningsstoffer som tidligere har vært forbudt for å ikke bryte med EØS? Hvorfor øker sykehuskøene og svikten i andre offentlige tilbud mens det spilles aksjehasard med oljeformuen? Forskjellen er at hun har satt sine kommentarer i system i bokform.
Her hudflettes politikere, statsforvaltningen og andre som burde vært på vårt parti over en lav sko. Steinbo er nådeløs, men ikke hjerteløs, og de som står hennes hjerte nærmest er de som øvrighetens udugelighet, unnfallenhet og uetterettelighet rammer hardest.
Steinbo påpeker flere ganger at hun skriver som leg privatperson og at hun ikke er noen ekspert på noen av de områdene hun omtaler. Det gir henne frihet til å mene noe om saker som hun siterer fra flere kilder, og ikke bare det – hun gir seg selv utropstegn- og kursiv-løyve. I denne boka er det helt på sin plass.
Enten man deler hennes synspunkter eller ikke bør denne boka være obligatorisk for alle som mener seg samfunnsengasjert.

Tove Steinbo er født og oppvokst på Grünerløkka, og har skrevet om jubileet til klassen sin på Grünerløkka skole for BITT. Hun har tidligere skrevet boka «Fargene forteller» og hun holder kurs og foredrag over hele landet, mer om dette på hennes hjemmeside

22.og 23. mai er det tid for tredje utgave av Oslo Comics Expo på Serieteket.
Blant gjestene er Brian Wood som er aktuell med første bok i serien «Northlanders», er en av forfatterne som de siste årene har satt sitt preg på forlaget Vertigo, hvor gamle storheter som Alan Moore, Grant Morrison, Warren Ellis og Neil Gaiman fikk sitt gjennombrudd.
Brian Bolland har stått for spennende arbeid hos 2000 AD og DC comics. Mest kjent er nok «Batman: The Killing Joke», som er skrevet av Watchmen-berømte Alan Moore, kanskje det eneste Moore har vært med på der tegneren er viktigere enn forfatteren.
Svenske serier gjør stor suksess både i inn og utland for tiden og blir representert med fire av de ypperste fra to svenske seriegenerasjoner. Veteranen og mannen bak «Klas Katt», Gunnar Lundkvist representerer både fortid og nåtid, mens Liv Strömqvist, Henrik Bromander og Simon Gärdenfors er glimrende representanter for den nye svenske seriebølgen.
Sproingprisen 2009 blir utdelt i forbindelse med lørdagens store fest. I tillegg til veteranene «Pyton» får vi oppleve noe av det ypperste innen norske serier; Flu Hartberg og Tor Ærlig. Prisbelønte Jason kommer med ny bok, og han kommer også til Schous plass.
Flere opplysninger på tegneseriefestivalens hjemmeside.

Av Alf Folmer
Bilder i privat eie, gjengitt med tillatelse

«En skitten hverdag på Grünerløkka –
er malerisk mer poetisk enn Brudeferden i Hardanger»
Roy Blohm

Roy Blohm ble født i 1922 og vokste opp i Steenstrupsgate 5 på Grünerløkka i Oslo. Jeg var fra samme bydel og et halvt år eldre. Vi var østkantgutter.
I 1940-årene gikk vi begge på Statens kunst- og håndverksskole. Roy i malerklassen, jeg i arkitektklassen. Vi gikk ofte sammen fra Grünerløkka nedover byen til skolen. Roy gikk alltid og tenkte, sa ikke mye. På veien kunne han stoppe opp, ta frem skisseblokken og tegne et gateparti, noen detaljer, gjerne gamle mennesker eller små barn.
Roy hadde en bror, Tom, han var to år eldre. Roy og Tom var helt ulike. Tom var glad, lo og ropte, fant på skøyerstreker, likte å klatre over gjerder og var alltid å finne på Dælenenga idrettsplass. Roy gikk alltid for seg selv, det så ut som han helst ville gjemme seg. To brødre, diametralt motsatte karakterer. De gikk hver sin vei gjennom livet, begge ble berømte, på hver sin måte.
Tom kastet seg inn i idrett og fotball. På dagtid arbeidet han i Aftenposten. På fritiden var han fotballspiller, og fikk en karriere som keeper på det norske landslaget. Tom Blohm ble en av de store i Norges fotballhistorie.
Roy gikk alltid for seg selv på Grünerløkka og i resten av byen, med et blikk for det som andre ikke kunne se. Han ble etter hvert en berømt kunstmaler. Arbeidene hans er å finne på mange museer og i en rekke privatsamlinger. Roy Blohm ble en av de store i norsk kunsthisorie.

Roy i Stockholm
Som person vet man ikke meget om Roy. Ingen kom ham inn på livet. Han var som et lukket skjell. Roy så ikke på jenter, ville bare tegne. Vi var ofte sammen. I 1944, mens vi gikk på SKHS, flyktet jeg til Sverige. Etter krigen møttes vi igjen. Da gikk han på Kunstakademiet.
I 1953 fikk syv av akademiets elever anledning til å reise på studietur til Stockholm. Roy var en av dem. Jeg bodde i den svenske hovedstaden da og fikk følge de norske studentene på alle utflukter. Vi startet med Nationalmuseet, siden var vi på besøk hjemme hos Arne Jones, Pierre Olofsson, Endre Nemes og mange andre av datidens unge svenske kunstnere. Det ble fantastiske atelierkvelder med forbrødring, debatt og diskusjoner om kunst, til langt ut i morgentimene.
Den sterkeste opplevelsen under dette studiebesøket kom hos den verdensberømte svenske skulptøren, veteranen Carl Eldh. Med åpne armer tok han imot de norske kollegene i sitt hjem. Carl Eldh viste oss alt i atelieret sitt, foreleste om hvordan han tenkte og arbeidet når han skapte sine skulpturer. Han ga råd og svarte på alle spørsmål. Etterpå satt vi hele kvelden i boligen hans, spiste og drakk vin. Den store mesteren fortalte nå om sitt liv og tiden i Paris, dit han dro 1896, 23 år gammel, etter at han over lang tid hadde klart å spare opp de nødvendige 150 kroner til reisen. Etter hvert ble han elev hos Auguste Rodin, som oppdaget at den unge svensken var en begavelse. I 1904, etter åtte år av slit og sult, dro han tilbake til Stockholm.
Carl Eldh fortalte dramatisk om sin kamp fram mot internasjonel berømmelse. Alle satt stille og slukte alt den store mesteren fortalte. Så ga han praktiske råd til oss som fortsatt knapt var midt i livet. Roy satt hele tiden med skisseblokken og tegnet mens jeg fotograferte.
Den dagen og kvelden var for oss alle historisk, noe ingen kunne glemme. Bare noen måneder senere, den 26. januar 1954. døde Carl Eld.

Besteforeldre og ny teknikk
Roy Blohm elsket sine besteforeldre mer enn foreldrene Astrid og Joel.
– Det finnes ikke snillere mennesker i hele verden, sa Roy. Han ville uttrykke sin kjærlighet til besteforeldrene med å forevige dem på lerretet. Besteforeldrene hadde for vane å gå til Olav Ryes plass når det var pent vær, sette seg på en benk og se på små barn som lekte. Det var deres største opplevelse. Akkurat dette motivet ville Roy male.
Et maleri ble «Besteforeldre på Olav Ryes plass». Det henger nå hjemme hos meg i stua på paradeplass. Med dette maleriet kjennes Roy alltid nærværende. «Besteforeldre på Olav Ryes plass» er faktisk tre malerier. Bildet måler 1,30 × 1,30 m, og på baksiden har Roy malt to andre malerier, som forstudie av sine besteforeldre. Bildet malt i «akademisk stil», med store penselstrøk, konturer, flater, påvirket av Per Krogh og noe av jugend med svulmende bølgelinjer. Roy søkte seg senere bort fra det akademiske for å finne nye veier.
Med et stipend som understøttelse reiste Roy til Paris. Her studerte han gamle mestere, fikk vekket interesse for pointillisme – det å male med rene farger i små prikker, som på avstand optisk gir effekt av fargeblandning. Det var en teknikk som startet med Georges Saurat i 1886. Dette ville Roy prøve. På den tiden var det ingen av de unge hjemme som brukte denne maleteknikken, selv om Edvard Munch tidligere, i 1891, hadde latt seg inspirere av den i maleriet «Vårdag på Karl Johan». Roy kunne bli først ute med dette i Norge, kanskje vekke oppsikt og skape en ny trend.
I 1951valgte Roy å male et motiv fra krigen «Arrestasjonen», i pointillisme. Han trives med dette, og i 1956 var han ferdig med et nytt bilde av besteforeldrene sine, «To gamle», som nå henger i Riksgalleriet. Og i 1974 kom bildet «En hemmelighet», med motiv av fire småpiker.
Da hadde Roy Blohm utviklet pointillismen som konsekvent teknikk og stil og fremsto som neoimpresjonist – det vitenskaplig å utnytte fargenes optiske muligheter.

Tomhetens poesi
Alle Roy Blohms malerier uttrykker stemning av stillhet, ensomhet, forlattenhet, melankoli og tilsynelatende total tomhet. Dette speiler ham som menneske.
Roy levde hele sitt liv alene. Siste gang han og jeg møttes, var 1987 på Høstutstillingen. Roy døde 25. juli 2008, broren Tom gikk bort åtte år tidligere.
De som lærte å kjenne Roy, oppdaget at han var et overflødighetshorn av en kunnskapskilde som alltid delte det han visste, med andre. Den tilsynelatende tomheten i maleriene er fullpakket av opplevelser, som visuell poesi, ferdig til å kle i ord. Det kan ikke forklares, bare oppleves.

– En skitten hverdag på Grünerløkka kan malerisk gi glede, optimisme og være ladet med poesi.

Alf Folmer
alf@folmer.se

Darling daughters lover en kveld med deilig jazz, cool bossa nova, sexy karibisk og god gammeldags norsk trad på M3 fredag 17. april
De har byttet ut noen av vinterlåtene med noen mer våryre som seg hør og bør årstiden.

M3 mat & bar
Maridalsveien 3
Fredag 17. april kl. 20
Gratis entré og fest etterpå

Produksjonsselskapet Tumblewine films feirer 15-årsjubileum ved å be hele byen på en minifestival på Parkteatret påskeaften.
Selskapet gjør ikke skam på sin rocka profil og klinker til med 2 scener og selvsagt visning av et utvalg av tidligere produksjoner pluss noen overraskelser og premierer.

På scenene:
THE BETTER MEN THAN YOU
LOS PLANTRONICS
HOWLIN’PIMP-O-NEGROS
BIG TRUCK
PEARLYCATZ
AURORA PLASTIC MONSTER
RICHARD BOWERS
THE KLYPEMAN BAND
FRANK ZNORT QUARTET som feirer 11-årsdagen sin denne kvelden

Mer på Tumblewine Films

Parkteatret lørdag 11. april
Kl. 18
CC kr. 200,-